Han lo.
Søndagsbesøkene våre kom sakte tilbake.
Først kom han anspent, som om han ventet på en ny forelesning.
Jeg nektet å gi ham en.
Han fortalte meg det da han betalte et kort.
Jeg sa: «Bra.»
Han fortalte meg det da Lennox tok ekstra vakter.
Jeg sa: «Bra.»
En gang klaget han over at utleieren ikke tillot dem å male på nytt.
Jeg sa: «Overlev.»
Han stirret på meg.
Så lo han så hardt at han nesten sølte kaffen.
Den latteren betydde noe.
Den fortalte meg at skammen begynte å miste grepet om ham.
Tilliten hadde imidlertid ikke kommet helt tilbake.
Jeg la merke til det i meg selv.
Hver gang han stilte et uskyldig spørsmål om økonomien min, strammet kroppen min.
Hvis han nevnte eiendomsverdier, lurte jeg umiddelbart på hvorfor.
Han la merke til det.
En søndag spurte han: «Tror du jeg fortsatt er ute etter huset?»
“Nei.”
“Men du tenkte det.”
“Jeg tenkte på å tenke det.”
“Det høres ut som ja.”
“Det høres ut som tillit tar tid.”
Han nikket.
“Det fortjener jeg.”
“Slutt å si det.”
“Hva?”
“At du fortjener alt ubehagelig for alltid.”
Han så forvirret ut.
“Du gjorde en feil.”
“Mange feil.”
“Ja.”
“Du tok ansvar.”
“Jeg prøver.”
“La konsekvensen lære deg. Ikke gjør skam om til din nye personlighet.”
Han så ned.
“Det høres ut som pappa.”
“Han var nyttig.”
Terrence smilte.
“Han ville blitt så skuffet.”
“Det ville han.”
Uttrykket hans falt.
“Og så spurte han hva du gjorde neste.”
Terrence så på meg.
“Du gjør alltid det.”
“Gjøre hva?”
“Nekt å la meg forbli ulykkelig.”
“Jeg lot deg være ulykkelig.”
“Ikke komfortabelt.”
“Det er fordi jeg elsker deg.”
Han lo stille.
En søndag i april la han merke til at rekkverket på verandaen var løst.
“Jeg kan fikse det.”
“Du trenger ikke.”
“Jeg vet det.”
Det betydde noe.
Han hentet verktøyene sine og brukte førti minutter på å stramme støttene.
Jeg satt på trappen med kaffe.
Lønnen hadde begynt å bli grønn igjen.
Da han var ferdig, satte han seg ved siden av meg.
En stund lyttet vi til fugler og fjerne gressklippere.
Så så han mot den tomme flekken ved siden av verandaen.
“Hva?”
“De koffertene.”
Jeg lette også.
“Jeg tenker på dem noen ganger.”
“Det gjør jeg også.”
“Jeg kan ikke tro at jeg tok dem med hit.”
“Det kan jeg.”
“Takk.”
“Du var desperat.”
“Det unnskylder det ikke.”
“Nei.”
Han gned hendene sammen.
“Jeg har tenkt på noe.”
“Det er vanligvis farlig.”
Han smilte.
“Da pappa døde, tror jeg en del av meg begynte å behandle dette huset som noe som til slutt skulle bli mitt.”
Jeg holdt meg stille.
“Jeg ønsket aldri at du skulle dø.”
“Jeg vet det.”
“Men jeg sluttet å tenke på forskjellen mellom en dag og nå.”
Den setningen traff meg dypere enn de fleste av unnskyldningene hans.
Jeg kikket gjennom frontvinduet.
Korridoren hadde fortsatt benken Richard hadde bygget.
Klokken vi fikk i bryllupsgave hang fortsatt litt skjevt over trappen.
“Dette huset kan komme til deg en dag.”
Terrence ristet raskt på hodet.
“Mamma, du trenger ikke si det.”
“Jeg lover ingenting.”
“Bra.”
Jeg smilte.
“Du har endelig lært.”
Han lo.
“Alvorlig talt. Selg den. Bruk dem. Doner det. Mal den lilla.”
“Jeg skal ikke male den lilla.”
“Pappa ville hjemsøke deg.”
“Han hatet lilla.”
“Han hatet Mauve mer.”
“Han trodde lilla var lilla for å være dyr.”
Terrence lo til øynene hans ble våte.
For første gang på flere måneder føltes det varmt i stedet for smertefullt å snakke om Richard.
Så ble sønnen min alvorlig.
“Beklager at jeg behandlet huset ditt som om det allerede var mitt.”
Der var det.
Unnskyldningen jeg hadde ventet på.
Ikke fordi ordene var perfekte.
Fordi han forsto hva han ba om unnskyldning for.
“Jeg aksepterer den unnskyldningen.”
Øynene hans fylte seg.
“Virkelig?”
“Ja.”
“Hva med alt annet?”
“En ting av gangen.”
Han nikket.
Jeg lente meg mot verandaens søyle.
“Hvordan går det med Lennox?”
“Hardt.”
“Spesifikt.”
“Vi slåss mindre.”
“Det kan være bra eller forferdelig.”
“Jeg tror det er bra.”
“Hvorfor?”
“Fordi vi sluttet å krangle om hvem sin feil det er.”
“Det høres nyttig ut.”
“Vi er fortsatt ikke enige om alt.”
“Det vil du aldri gjøre.”
“Hun hater leiligheten.”
“Jeg antok det.”
“Hun savner butikken.”
“Det tror jeg på.”
“Hun gråter noen ganger fordi hun tror alle dømmer henne.”
“Er de det?”
“Noen mennesker.”
“Og?”
“Jeg sa til henne at hun må overleve å bli dømt.”
Jeg så på ham.
“Det høres ut som fremgang.”
“Hun sier jeg høres ut som deg.”
“Det er et kompliment hun ikke mener.”
Han smilte.
Så ble det alvorlig igjen.
“Jeg vet ikke om ekteskapet vårt vil vare.”
Jeg hastet ikke med å berolige ham.
“Vil du det?”
“Jeg vil at det skal være det.”
