“Nei, seriøst, du skulle sett henne!” utbrøt Brittany i telefonen og kastet det blonde håret over skulderen. “Min svigermor hadde på seg den forferdelige, formløse svarte kjolen i Arthurs begravelse. Hun må ha funnet den for tjue dollar i en salgsavdeling. Hun har ingen klasse, ingen stil, og hun har absolutt ingen anelse om hvordan ekte luksus ser ut. »

Jeg rykket ikke til.

Jeg sto der, stille, lot ordene hans klinge i luften, perfekt plukket opp av sikkerhetsmikrofonen.

“Ok, kjære, jeg må gå, en gammel dame stirrer på meg som om hun har gått seg vill,” hvisket Brittany i telefonen og trykket på skjermen for å legge på.

Hun slapp telefonen på benken og så opp på meg med et uttrykk av uberettiget, uberettiget irritasjon.

“Kan jeg hjelpe deg? Eller surfer du bare gjennom siden?”

Jeg så henne rett i øynene.

“Jeg ser etter noe spesielt,” sa jeg med en myk, uanselig stemme.

Brittany sukket nedlatende og stirret meg opp og ned med den kalkulerte forakten til en som tror klær definerer et menneske.

“Ikke glem at vi er på Maison Reed,” sier hun, og insisterer på navnet på merket som om det var en hellig tekst. “Våre design representerer toppen av haute couture. De fleste varer koster flere tusen euro. Har du et spesifikt budsjett, eller foretrekker du at jeg viser deg salgsavdelingen nær nødutgangen? »

Selve dristigheten i tonen hans var nesten komisk.

“Jeg har noen midler tilgjengelig,” svarte jeg nøkternt. “Sønnen min ga meg fem hundre dollar.”

Brittany brast ut i latter, noe som tiltrakk seg oppmerksomheten til to andre selgere som sto i nærheten.

“Fem hundre dollar? Her? Hun fnøs og ristet på hodet. “Min kjære, med fem hundre dollar ville du ikke engang hatt et designerbeltespenne i denne butikken. Men siden du har gjort deg tid til å komme hit, la meg vise deg hvor de rabatterte tilbehørene er, så du ikke kaster bort alles tid. »

Hun kom ut fra bak disken og gjorde en foraktfull gest mot baksiden av butikken.

Jeg fulgte henne steg for steg, lot henne lede meg dypere inn i butikken, lot henne bygge omgivelsene der hennes egen arroganse ville kollapse.

 

DEL 5: Utfallet

Personlige assistenter knuser skjøre illusjoner.

Bakhjørnet av butikken var stille, borte fra hovedinngangen, badet i et mykt, innfelt lys.

Brittany krysset armene over brystet, lente seg mot en pidestal, som om hun gjorde meg en stor personlig tjeneste ved å gi meg oppmerksomheten sin.

“Ser du? Det passer deg bedre,” sier hun og peker på et lite stativ med salgsvarer fra forrige sesong. “Enkle skjerf, enkle vester, klær du bruker når du ikke vil bli lagt merke til. Men ærlig talt, på deg, kan selv det virke litt for dristig. »

Jeg tok et silkeskjerf fra stativet, strøk forsiktig fingrene over kanten og kjente den utsøkte vekten av morbærstoffet.

“Det er vakkert,” hvisket jeg. “Er du sikker på at noen som meg kan klare det?”

“Som de sier, du kan ikke forvandle et esel til en hoppe,” sa Brittany med en ertende latter, tydelig nytende sitt lille øyeblikk av makt. “Men hei, hvis du vil spille sofistikert en ettermiddag, så kjør på. Bare sørg for at du har kontanter i kassen. Vi tar ikke imot sjekker fra folk som ser ut som de kommer rett fra et aldershjem. »

Før jeg rakk å svare, lød den skarpe lyden av hæler som klikket mot marmorgulvet nedover midtgangen.

Min personlige assistent, Patricia, dukket opp med en slank lærmappe og et nettbrett som viste vår daglige arbeidsdagbok.

Patricia stoppet rett ved siden av meg og nikket høflig og profesjonelt til meg.

“Mr. Reed,” sa Patricia med en klar stemme som brøt stillheten. Medlemmene av regionrådet ankom møterommet i fjerde etasje. Mr. Vance har utarbeidet kvartalsvise finansielle revisjonsrapporter for din signatur. »

Brittanys selvtilfredse uttrykk stivnet umiddelbart.

Munnen hennes åpnet seg litt mens hun så frem og tilbake på Patricia og meg, hjernen hennes desperat prøvde å forstå det som nettopp var blitt sagt.

“Unnskyld?” stammet Brittany, og slapp ut en nervøs, flau latter. “Hva kalte du henne? Grunnlegger Reed? Slutt å leke. Hun er min svigermor! Mannen hennes var pensjonert videregående lærer, og hun kjører en tjue år gammel Honda Civic! »

Patricia blunket ikke. Hun smilte ikke.

Hun så bare på Brittany med den kalde, ubøyelige profesjonaliteten til en som møter et sta insekt.

“Unnskyld,” sa Patricia sjarmerende. “Du henvender deg til fru Eleanor Reed. Når det gjelder kjøretøyet hennes, eier hun tre boliger på Manhattan, en vingård i Napa og hele selskapsgruppen. »

Brittany ristet febrilsk på hodet og trådte tilbake som om hun hadde blitt truffet.

“Nei… Nei, det er umulig! Hun er bare Ethans mor! Hun er ukjent! »

“Det er kvinnen hvis signatur står på lønnsslippen din annenhver uke,” svarte Patricia kaldt.