I trettiåtte år hadde dette huset rommet ekteskapet mitt, morskapet mitt, sorgen min, sviket mitt, og til slutt grensene mine.

Den hadde aldri sluttet å være min.

Men der jeg sto i det myke lyset fra juletreet, forsto jeg at eierskap aldri var det viktigste jeg hadde gjenvunnet.

Livet mitt var det.

Og denne gangen, da jeg forestilte meg årene som kom, var det ingen andre som holdt pennen.