Svigerdatteren min endret alarmkoden på strandhuset mitt i Florida og sa: «Du kan komme på besøk etter at vi har godkjent det.»

Her er en spennende, gripende og følelsesladet avslutning på historien om Patricia Wells, skrevet på naturlig og engasjerende norsk uten å gjove gjentakelser fra første del.

Lauren skalv der hun stod på den hvite verandaen. Fingrene hennes klemte seg krampeaktig om kanten på den dyre linskjorten – min linskjorta som hun hadde tillatt seg å stjele fra skapet mitt – mens blikket hennes flakket frem og tilbake mellom advokatens stemme på høyttalertelefonen og det offisielle dokumentet visepolitimannen holdt frem.

– Dette… dette må være en misforståelse! skrek Lauren med en stemme som plutselig hadde mistet all sin kjølige arroganse. Hun snudde seg desperat mot ektemannen sin. – Marcus! Si noe til dem! Få dem til å gå vekk! Ikke la moren din kaste oss ut på gaten som vanlige forbrytere!

Marcus stod der med synkende skuldre, blikket festet i den gruslagte innkjørselen. Han så mindre ut enn noen gang før.

– Mamma… visste du om det her hele tiden? hvisket han, nesten uhørbart. – Det brevet… hva står det egentlig i det?

Jeg flyttet blikket fra sønnen min og ut mot horisonten, der Mexicogulfen skinte i en blendende, uforstyrret blåfarge. Bølgene slo mykt mot sanddynene, akkurat slik de hadde gjort i alle årene Harold og jeg slet for å beholde dette stedet.

– Du spurde aldri, Marcus, svarte jeg med en stemme som var like rolig som havet foran oss. – Du var så opptatt av å tekkes din kone, og så sikker på at du en dag ville arve alt sammen uten å løfte en finger, at du aldri tok deg tid til å forstå hva faren din og jeg faktisk bygde opp.

Visepolitimannen tok et skritt fremover og ryddet i halsen. – Frue, jeg foreslår at dere samler sammen resten av eiendelene deres og flytter koffertene fra eiendommen nå. Fru Wells har vist meg skjøtet og den tinglyste klausulen. Dere har tretti minutter på dere før vi må be om bilberging for eventuelle gjenstander som står igjen.

Lauren mistet fullstendig fatningen. Hun trampet i det lakkerte treverket på verandaen og pekte rasende på meg. – Din gamle heks! Du planla dette hele tiden! Du lot oss flytte inn, du lot oss pusse opp, du lot oss tro at dette var vårt, bare for å ydmyke oss på denne måten!

– Jeg lot dere få låne et tak over hodet da leiligheten deres ble skadet, Lauren, sa jeg og tok et bestemt skritt nærmere inngangsdøren. – Men å låne betyr ikke å overta. Å være gjest betyr ikke at man har rett til å endre låsene, kaste ut eierens familiebilder eller behandle den som har betalt hver eneste regning, som om hun er en inntrenger i sitt eget hjem.

Marcus tok kona si i armen for å holde henne igjen, men hun ristet ham brått av seg med et hvesende blikk.

– Ikke ta på meg, Marcus! sa hun skarpt. – Hvis du hadde hatt noe til ryggrad, ville du sørget for at moren din ikke eide denne plassen alene i utgangspunktet! Men nei, du er bare en svak taper, akkurat som henne!

Ordene hennes traff Marcus som et fysisk slag, men for første gang så det ut til at det gikk opp for ham hva han hadde mistet. Han så på sin mor, på det lille huset med de blå skoddene og den hvite ytterkledningen, og så på konan som ikke elsket ham for hvem han var, men for hva hun trodde hun kunne arve.

– Gå og hent bilnøklene, Lauren, sa Marcus plutselig, med en hard tone i stemmen som jeg ikke hadde hørt hos ham på mange år.

– Hva for noe?! ropte hun.

– Jeg sa: Gå og hent bilnøklene. Vi drar herfra nå. Nok er nok.

Lauren stirret på ham med åpen munnen, som om hun ikke kjente mannen hun var gift med. Men da hun så det kalde, urokkelige blikket i ansiktet til visepolitimannen, forsto hun at spillet var tapt. Med hoderystende raseri og mutt banning stormet hun inn i huset for å hente det siste av sakene sine.

Visepolitimannen nikket til meg. – Gi meg et vink hvis dere trenger mer assistanse, fru Wells. Jeg blir stående i innkjørselen til de har kjørt.

– Tusen takk, betjent, sa jeg.

Femten minutter senere rullet den hvite SUV-en til Lauren og Marcus ut av innkjørselen. Dekkene skrapet mot grusen i en aggressiv helomvendt, og bilen suste av sted langs kystveien uten å se seg tilbake.

Staten falt over eiendommen igjen.

Ingen skrikende stemmer. Ingen falske smil som dekket over grådighet. Bare lyden av måker, vinden i sanddynene og den svake duften av salt og solkrem som lå i luften.