“For nødstilfeller,” hadde han sagt. Så smilte han, og så nesten ut som den lille gutten som pleide å løpe gjennom kjøkkenet mitt etter skolen.

“Og kanskje kaffe, hvis du ringer først.”

Jeg hadde blitt rørt. Nå stirret Holly på den.

“Du ga henne en nøkkel?”

Walter flyttet vekten sin.

“Det er bare en reserve.”

“Uten å spørre meg?”

“Det er mitt hus også.”

Setningen overrasket alle.

Holly rakte ut hånden.

“Gi den til meg.”

“Det er bare en ekstranøkkel, Holly.”

“Jeg vet hva det er.”

Jeg la den i håndflaten hennes.

Hun undersøkte den før hun så på Walter.

“Så nå kan hun bare gå inn når hun vil?”