Christopher mistet fargen i ansiktet. – Mamma… sa han og snudde seg mot May for første gang. – Mamma, du må si noe! Fortell ham at dette er for drastisk! Dere ødelegger fremtiden min!
May så på sønnen sin. Det var ingen raseri i øynene hennes – bare en dyp, trist klarhet.
– Du ødela fremtiden din selv på lørdag, Christopher, sa May lavt. – Du lærte din datter Lily at det er greit å behandle bestemoren sin som søppel. Du lærte din kone at hun kan slå meg uten at det får konsekvenser. Din far beskytter meg bare mot den uretten du har tillatt i tre år.
– Men hva skal jeg gjøre?! ropte Christopher, og tårene begynte å samle seg i øyekrokene hans. Panikken hadde nå tatt fullstendig overhånd. – Firmaet mitt… huset vårt… bilene våre… vi har et kjempe lån! Jessica kommer til å gå fra meg dersom vi mister alt dette!
Jeg gikk et skritt nærmere ham og så ham dypt inn i øynene.
– Hvis hun går fra deg fordi du ikke lenger har fire millioner dollar i ryggen, Christopher, sa jeg mykt, – da har du endelig fått svaret på hva det ekteskapet ditt var verdt fra første stund.
Han sto helt målløs og stirret på meg.
– Er det ingen vei tilbake? hvisket han. – Ingen avtale?
– Det finnes én avtale, sa jeg. – Eiendommene i sentrum overføres permanent tilbake til stiftelsen. Firmaet ditt får beholde én enkelt driftskonto med et begrenset budsjett som du må jobbe for hver eneste dag. Og Jessica får aldri mer sette sin fot på denne eiendommen, i mitt hjem, eller i nærheten av din mor. Dersom hun nærmer seg May igjen, blir politianmeldelsen fra lørdag kveld levert inn umiddelbart sammen med overvåkningsbildene fra kjøkkenet.
– Overvåkningsbildene…? stammet Christopher.
– Du glemte at jeg installerte et lite sikkerhetskamera i kjøkkennisjen i fjor, sa jeg tørt. – Alt som skjedde på lørdag er lagret på en sikker server. Det viser nøyaktig hvordan Jessica gikk til angrep på May. Det vil ta en dommer omtrent ti sekunder å utstede et besøksforbud.
Christopher sank sammen. Skuldrene hans falt, og han så ut som en slått mann.
– Du har tjuesire timer på deg til å signere de nye avtalene hos Richard Vance, avsluttet jeg. – Og nå foreslår jeg at du går hjem og forteller kona di at æraen for hennes ustraffede grusomhet er over for godt.
Christopher snudde seg sakte. Han gikk ut gjennom gangen med tunge, subbende skritt. Denne gangen smalt han ikke med døren. Han lukket den stille og forsiktig bak seg.
Jeg gikk tilbake til spisebordet og satte meg ved siden av May.
Solen skinte varmt gjennom vinduet, og den japanske lønnen i hagen sto i full, rød blomst. May la sin hånd over min. Handen hennes var helt stødig nå.
– Takk, Lawrence, hvisket hun.
Jeg strøk henne over fingrene og smilte.
– Det var på tide, min kjære. Det var på tide.
