Han stirret.
“Hva?”
“Du brukte det originale kortet også.”
“For nødstilfeller.”
“Du brukte den til ovnen.”
“Ja.”
“Og da Tyler var på sykehuset.”
“Ja.”
“Og du avlyste det aldri.”
Dean så vantro på henne.
“Fordi mamma ba meg beholde den i tilfelle noe alvorlig skulle skje igjen.”
Priscilla lo bittert.
“Så jeg skulle spørre om lov hver gang vi trengte noe?”
“Ja.”
Svaret kom både fra Dean og meg.
Akkurat samtidig.
Priscilla så mellom oss.
Deans stemme senket seg.
“Du skulle absolutt spørre.”
Hun krysset armene hardt over brystet.
“Du aner ikke hva alt koster.”
“Jeg vet hva ting koster.”
“Nei, det gjør du ikke. Du lar meg ta meg av alt.”
“Da snakker du med meg.”
“Det gjorde jeg.”
“Nei,” sa Dean. “Du klaget over at ting var dyre. Du sa ikke at du skulle belaste dem til moren min.”
Priscilla snudde seg mot meg.
“Jeg har alltid planlagt å betale henne tilbake.”
Jeg så på henne.
“Med hva?”
Hun åpnet munnen.
Ingenting kom ut.
Dean så ned på mappen.
Så spurte han stille:
“Hvor mye?”
Jeg visste hva han mente.
“Jeg har ikke totalisert alt.”
Han trakk ut en stol.
“Da tar vi det totalt.”
Priscillas ansikt ble hardt.
“Vi trenger ikke gjøre dette akkurat nå.”
Dean satte seg ned.
“Ja. Det gjør vi.”
Jeg avsluttet samtalen med banken.
Bekreftet saksnummeret.
Så gikk jeg inn igjen.
Kofferten min sto fortsatt ved døren.
Jeg hadde ikke tatt av meg kåpen.
Dean fant en kalkulator.
Jeg leste de markerte anklagene.
Han gikk inn i dem.
June.
Juli.
August.
September.
Oktober.
November.
Desember.
Noen var små.
Trettini dollar og nittini cent.
Syttito dollar.
Hundre og atten dollar.
Andre var det ikke.
Seks hundre og førti.
Tusen hundre og tjuefem.
Tusen åtte hundre førti.
Catererens depositum alene var på tjueseks hundre dollar.
Så kom premiumvinen.
Sengetøyet.
Serveringsbitene.
Blomstene.
Dean fortsatte å trykke på knapper.
Priscilla gikk frem og tilbake bak oss.
Hvert par minutter prøvde hun å forklare et kjøp.
“Det var for familien.”
“Det var nødvendig.”
“Det var en del av julen.”
Men Dean fortsatte å regne.
Til slutt stoppet han.
Han stirret på skjermen.
Priscilla krysset armene.
“Hvor mye?”
Han svarte ikke.
“Dean.”
Han vendte kalkulatoren mot henne.
$14 782,63.
Rommet ble helt stille.
Jeg hadde forventet kanskje seks tusen dollar.
Kanskje åtte.
Ikke nesten femten.
Dean hvisket:
“Jesus Kristus.”
Priscilla sa umiddelbart:
“Det inkluderer julen.”
Han så på henne.
“Som om det gjør det bedre?”
“Moren din bruker tusenvis på jul hvert år.”
Jeg stirret på henne.
“Mitt valg.”
Hun stoppet.
Jeg gjentok det.
“Hver kalkun. Hver gave. Hver eneste lysslange. Hver ekstra handletur. Mitt valg.”
Hendene mine skalv nå.
“Du tok ikke nesten femten tusen dollar fordi jeg ikke hadde råd.”
Hun rykket til.
“Du tok fra meg muligheten til å velge.”
“Jeg tok ikke—”
“Stopp.”
Deans stemme sprakk over rommet.
Priscilla snudde seg mot ham.
Han så syk ut.
“Hva mer?”
“Ingenting.”
“Hva annet har du brukt?”
“Ingenting.”
“Brukskontoen hennes?”
“Nei.”
“Passordene hennes?”
“Nei.”
“Noen andre kort?”
“Nei.”
“Er du sikker?”
“Ja!”
Kraften i svaret hennes overrasket til og med henne.
Så ringte telefonen min.
Ukjent nummer.
Jeg holdt nesten på å ignorere det.
Noe fikk meg til å svare.
“Mrs. Grant?”
“Ja?”
“Dette er Michael fra Maison Alder Events. Jeg ringer fordi vi nettopp forsøkte å behandle resten av saldoen for din tjeneste den tjuefemte desember, og transaksjonen ble avvist.”
Priscilla lukket øynene.
Jeg så rett på henne.
“Hvor mye var den gjenværende saldoen?”
“Tre tusen fire hundre dollar.”
Dean reiste seg.
“Hva?”
Arrangementskoordinatoren nølte.
Jeg satte telefonen på høyttaler.
“Jeg beklager,” sa jeg. “Jeg har ikke godkjent dette arrangementet.”
Det ble en pause.
“Kontrakten vår oppgir denne adressen og ditt navn som faktureringskontakt.”
Magen min strammet seg.
“Hvem signerte kontrakten?”
“Den ble sendt elektronisk.”
“Hvem heter det?”
En ny pause.
“Din.”
Dean så på Priscilla.
Det gjorde jeg også.
“Kan du være så snill å sende meg en kopi på e-post?” spurte jeg.
“Selvfølgelig.”
E-posten kom mens vi fortsatt sto der.
Jeg åpnet vedlegget.
Rullet helt ned.
Og der var det.
En elektronisk signatur.
Sylvia Grant.
Mitt navn.
En signatur jeg aldri hadde gitt.
Dean satte seg ned igjen.
Han så ti år eldre ut.
“Signerte du mammas navn?”
Priscilla tørket kinnene.
“Jeg visste at hun ville si ja.”
Han stirret på henne.
“Du visste det?”
“Hun betaler alltid for julen!”
“Så du signerte navnet hennes?”
“Jeg hadde tenkt å fortelle henne det.”
“Når?”
“Etter at alt var ordnet.”
“Hvorfor?”
Hun nølte.
Så sa han til slutt:
“Fordi hun sier nei når ting blir for dyrt.”
Jeg lo.
Jeg klarte ikke å la være.
En stille, forbløffet latter.
Priscilla stirret på meg.
“Ja,” sa jeg. “Noen ganger får den som betaler bestemme at noe koster for mye.”
Hun begynte å gå frem og tilbake.
