— Her er de ekte eiendomsskjøtene som beviser at eiendommen tilhører Julián og Teresa i fellesskap, sa Tomasz høyt og tydelig. — Og her er opptaket der fru Carrillo beordrer Ramiro til å kvitte seg med sin svigerdatter for å overta hele formuen. Kopiene er allerede sendt til domstolen.
En ny vår for Teresa
Doña Remedios falt tungt ned i skinnstolen igjen. Skuldrene sank sammen, og all den falske makten hun hadde bygget opp gjennom tiår, smuldret bort på et øyeblikk. Politiet satte håndjern på Ramiro, og mens de førte ham ut, leste betjentene opp sine rettigheter for den eldre kvinnen, som nå satt alene i det store, tomme rommet hun hadde forsøkt å kontrollere med frykt.
Neste morgen var stuen ryddet. Politiets bånd var borte, men huset føltes annerledes – lettere, som om luften endelig hadde fått slippe inn gjennom vinduene som i åtte måneder hadde vært stengt for verden.
Teresa satt ute på verandaen, der morgensolen varmet kinnene hennes. Beina hennes bar fremdeles ikke vekten hennes i dag, men hun visste at det bare var et spørsmål om tid og opptrening før hun kunne stå på egne ben igjen. Tomasz og Halina hadde hjulpet henne med å åpne dørene mot haven, og duften av jasmin og våt jord fylte luften.
En drosje stanset ved porten. Ut steg Teresas egen mor og søster, som hun ikke hadde sett eller turt å snakke med på over ett år, etter at doña Remedios hadde avskåret all kontakt mellom dem.
Da moren hennes fikk øye på henne fra gaten, løp hun opp trappen med tårer i øynene og kastet armene rundt halsen på henne.
— Teresa… min kjære jente! Vi fikk telefonen fra politiet. Vi kom med en gang! Er du trygg?
Teresa klemte moren hardt tilbake, og for første gang på åtte måneder gråt hun – ikke av sorg eller avmakt, men av ren, uforfalsket lettelse.
— Ja, mor, hvisket Teresa med et lyst og fast smil, mens hun så utover den grønne dalen der solen endelig skinte fritt over landskapet. — Jeg er trygg. Og denne gangen er det ingen som noensinne skal klare å skyve meg ned igjen.
