“Toby,” sa agenten høyt nok til at hele klasserommet, inkludert Mr. Henderson, hørte det. “Takk for at du sendte inn bevismaterialet og lydopptakene fra garderoben tidligere i uken. Reisedraktkontoen du opprettet og revisjonen du utførte avslørte at Brett har stjålet utstyrsstipender fra underprivilegerte elever i over seks måneder.”
Brett ble blek. Ansiktet hans mistet all farge. “Toby… hva har du gjort?”
Jeg så ham rett i øynene, uten å skjelve i stemmen for første gang på tre år. Jeg bøyde meg ikke. Jeg ba ikke. Jeg bare rettet på kragen min.
“Jeg vasket ikke bare draktene dine hver helg, Brett. Jeg førte regnskapet også,” sa jeg rolig. “Du trodde jeg bare var utstyrssjefen som du kunne tråkke på. Men en god utstyrssjef ser alt. Og han tar vare på kvitteringene.“
I det øyeblikket kom rektor gående inn i klasserommet sammen med to politibetjenter. Bretts telefon ble beslaglagt som bevismateriale mens direktesendingen fortsatt var i gang – og fanget det eksakte øyeblikket da skolens stjernequarterback ble ført ut i håndjern foran sine egne lagkamerater.
Mr. Henderson satt igjen ved pulten sin, rød i ansiktet og ute av stand til å møte blikket mitt. Han visste at hans egen stilling som trener var neste punkt på etterforskerienes liste for å ha snudd ryggen til.
Da Brett ble leid ut i gangen, snudde han seg panisk mot meg. “Toby, kutt ut! Vi kan ordne opp i dette! Jeg kan gi deg ti tusen dollar!”
Jeg puttet de tre hundre dollarne mine rolig ned i lommen.
“Karma trenger ikke ti tusen dollar, Brett,” sa jeg lave lavmælt da døren lukket seg bak ham. “Den krevde bare at du viste verden hvem du egentlig var.”
