Liam snudde seg mot henne, og for første gang myknet det harde ansiktet litt opp. Han la merke til den stolte, men sårede holdningen hennes – den samme stoltheten som hadde fått henne til å flykte fra fortiden, men som nå lyste gjennom tårene. «Du trengte ikke å be om nåde foran dem, Daisy,» sa han lavt, og brukte navnet hennes før hun engang hadde presentert seg. «Og fra i dag av trenger du aldri å bøye nakken for noen i denne byen igjen.»
Han rakte henne et visittkort med et enkelt, elegant monogram. «Grand Pearl trenger en ny daglig leder som vet hva ekte standard betyr. Kontoret mitt venter på deg i morgen klokken ni.»
Der og da, midt i restaurantens glitrende krystalllysekroner og knuste forventninger, innså Daisy at flukten fra fortiden var over. Hennes nye liv hadde akkurat begynt.
