Hun lo.
“Riktig. Fordi alt må dreie seg om tilstanden din.”
Hendene mine skalv.
Ikke av frykt ennå. Betennelsen gjorde det vanskelig å gripe små gjenstander, og jeg slet allerede med å åpne pakken.
“Vennligst gå,” sa jeg. “Jeg må ta denne.”
Hun så på kofferten.
“Hva er egentlig det der?”
“Min behandling.”
“Ser ut som vitaminer.”
“Det er et reseptbelagt biologisk legemiddel. Vi har hatt denne samtalen.”
Hun rakte ut hånden mot den.
Jeg flyttet saken bort.
“Ikke rør den.”
Det fikk henne til å smile.
Sloan har alltid hatet å høre ordet nei.
Jeg tok frem telefonen, åpnet stemmeopptakeren og satte den ved siden av vasken.
“Jeg tar opp denne samtalen,” sa jeg til henne. “Jeg vil at du skal forlate badet mitt.”
Hun så på telefonen.
“Flott. Ta opp deg selv mens du er dramatisk. Kanskje du endelig får det publikummet du ønsker.”
Så tok hun kofferten.
Alt skjedde på sekunder.
“Sloan, legg det ned.”
Hun åpnet lokket.
Fire små glassflasker lå inne i den beskyttende emballasjen.
“Å, se,” sa hun. “Din magiske medisin.”
“Gi den tilbake.”
Hun holdt kofferten over skulderen.
“Si unnskyld for at du gjorde meg flau.”
Jeg kunne ikke tro det jeg hørte.
“Jeg beklager ikke at jeg er syk.”
“Da antar jeg at du ikke trenger disse.”
Hun snudde seg mot toalettet.
Jeg tok et skritt frem.
“Sloan. Ikke.”
Hun tippet saken.
Hetteglassene gled ut, traff vannet og forsvant under overflaten.
I ett sekund beveget ingen av oss seg.
Så trykket hun på spylehåndtaket.
“Slutt å oppføre deg syk. Du vil bare ha oppmerksomhet.”
Jeg så vannet synke.
Jeg husker lyden tydeligere enn noe annet.
Spylingen.
Påfyllingsventilen.
Sloans hæler klikker mot flisene.
Hun slapp den tomme kofferten ved føttene mine.
“Bare hyggelig.”
Jeg tok opp telefonen og stoppet opptaket.
Så fulgte jeg etter henne inn på kjøkkenet.
Hun helte seg kullsyreholdig vann fra kjøleskapet mitt.
“Forstår du hva du nettopp gjorde?”
Hun tok en slurk.
“Jeg kurerte ditt behov for drama.”
“Den medisinen koster tjue tusen dollar.”
Glasset hennes stoppet halvveis til munnen.
“Unnskyld?”
“Tjue tusen dollar for månedlig forsyning. Forsikringen min erstatter den ikke automatisk fordi du kastet den.”
Hun stirret på meg.
Jeg så henne regne ut tallet.
Så trakk hun på skuldrene.
“Det er umulig at de små flaskene koster så mye.”
“Det gjør de.”
“Så ble du lurt.”
“Sloan, dette er ikke morsomt.”
“Det er heller ikke det å late som du dør hver gang noen andre har en spesiell anledning.”
Jeg pekte mot inngangsdøren.
“Gå ut.”
Hun blunket.
“Seriøst?”
“Gi meg husnøkkelen din og gå.”
“Wow. Skal du virkelig kaste ut din egen søster?”
“Ja.”
Hun stirret på meg et sekund til, tok så nøkkelen av ringen og slapp den på benken.
“Du har fullstendig mistet forstanden.”
“Kanskje. Men du har mistet tilgangen til huset mitt.”
Hun rev til seg vesken sin.
“Ikke kom og gråt til mamma når hun hører hvordan du behandlet meg.”
Ytterdøren smalt igjen.
Jeg sto på kjøkkenet og lyttet til regnet som slo mot vinduene.
Så så jeg på den tomme medisinkassen.
Neste dose var på tid.
Jeg kunne ikke bare ringe Walgreens og hente en ny eske.
Symptomene mine hadde allerede blitt verre før Sloan kom, og stresset hadde gjort pusten merkbart vanskeligere.
Jeg ringte Dr. Thornes nødnummer.
Hans telefonsvarer koblet oss i løpet av få minutter.
“Marin, fortell meg hva som skjer.”
“Medisinen min er borte.”
“Borte hvordan?”
“Søsteren min ødela med vilje hele forsendelsen.”
Han ba meg gjenta meg selv.
Da jeg forklarte, kastet han ikke bort tid på å kommentere Sloan.
“Har du brystsymptomer?”
“Ja.”
“Har du kortpustethet?”
Jeg så mot gangen.
“Ja.”
“Da vil jeg at du blir vurdert på akuttmottaket i kveld. Jeg ringer på forhånd.”
“Kan du erstatte medisinen?”
“Vi starter en nødforespørsel om erstatning. Men det løser ikke det du opplever akkurat nå.”
Jeg satt på en kjøkkenkrakk.
“Hva om forsikringsselskapet nekter?”
“Da jobber vi oss gjennom anken. Først sørger vi for at du er trygg.”
Jeg ringte Vance.
Han svarte fra hotellet sitt i Denver.
“Hei, kjære. Alt i orden?”
“Nei.”
Jeg forklarte hva som skjedde.
Han avbrøt ikke.
Da jeg var ferdig, stilte han ett spørsmål.
“Hvor er Sloan?”
“Borte.”
“Bra. Hold døren låst.”
“Vance, medisinen—”
“Vi tar oss av medisinen. Akkurat nå skal du til sykehuset.”
Han begynte å skrive.
“Jeg tar det tidligste flyet hjem.”
“Du har presentasjonen din i morgen.”
“Min presentasjon er ikke gift med meg.”
Tjue minutter senere kjørte en Uber inn i oppkjørselen vår.
Jeg dro derfra med mine medisinske journaler, et klesskift, telefonen min og den tomme medisinkassen.
Da jeg kom til akuttmottaket, hadde feberen steget.
En sykepleier tok blodtrykket mitt, sjekket oksygennivået og tok meg med inn på et undersøkelsesrom.
Dr. Thorne hadde allerede snakket med den behandlende legen.
Blodprøver og bildediagnostikk fulgte.
