En kveld ringte hun mens jeg lagde middag.
«Valerie, har du sett på vergemålspapirene ennå?»
“Jeg har vært opptatt.”
«Vel, du må signere den før bryllupet.»
“Hvorfor?”
En pause.
«Fordi det er viktig.»
“Til hvem?”
“Ikke begynn.”
Jeg kikket mot stuen.
Jentene spilte et brettspill.
Maya så opp.
Blikkene våre møttes.
Jeg holdt stemmen min stødig.
“Jeg skal ta meg av det.”
Marion hørtes fornøyd ut.
“God.
Se?
Derfor er du den ansvarlige.»
Etter at samtalen var over, kom Maya bort til meg.
«Spurte mamma om papirene?»
Jeg nikket.
Hun så ned.
«Ikke signer dem.»
“Jeg vil ikke.”
Hun tok et pust.
“Løfte?”
Jeg bøyde meg ned for å møte blikket hennes.
«Maya, jeg lover at ingen kommer til å lure meg til å signere bort fremtiden din.»
For første gang smilte hun uten å se redd ut.
Om morgenen bryllupet skulle skje, var Charlotte lys og skyfri.
Marion hadde valgt et dyrt hotell i sentrum til seremonien.
Hundrevis av gjester var ventet.
En strykekvartett ville spille under prosesjonen.
Mottakelsen inkluderte en syv-etasjes kake, en forseggjort sjømatmeny og nok hvite roser til å dekorere en kirke.
Søsteren min hadde brukt måneder på å skape en perfekt dag.
Hun ante ikke at sannheten allerede var nær.
Felix ringte meg klokken ni.
«Nødmeldingene går fremover.
Etterforskerne har kopier av journalene.
Vi koordinerer forkynnelsen av rettsdokumentene i dag.
“I bryllupet?”
“Ja.”
Jeg svelget.
“Er det virkelig nødvendig?”
«Gitt hvor presserende saken er og risikoen for at bevis kan forsvinne, er dette den tryggeste muligheten vi har identifisert.»
“Hva med jentene?”
«De burde bli hos deg.»
Chloe kan bli hos dem under møtet.
Jeg kikket mot soverommet der Maya hjalp Kira med å ta på seg skoene.
«De vil delta.»
Han var stille et øyeblikk.
«Da må vi holde dem unna enhver konfrontasjon.»
«Jeg skal sørge for det.»
Før Felix avsluttet samtalen, la han til noe.
«Valerie, det er én detalj jeg ikke har klart å løse.»
“Hva?”
«Flere betalinger fra jentenes kontoer gikk gjennom selskaper knyttet til Richard Bennetts forretningsinteresser.»
Jeg rynket pannen.
“Rikard?”
«Minst ett selskap ser ut til å være tilknyttet utviklingsnettverket hans.»
Jeg kjente en kald følelse krype langs ryggraden min.
“Betyr det at han visste det?”
“Vi vet ikke ennå.”
Felix tok en pause.
«Men vær forsiktig med hva du antar.»
Klokken 14:30 den ettermiddagen ankom Chloe og jeg hotellet med jentene.
Marion hadde ordnet det med at noen fra brudefølget skulle hente dem.
I stedet spurte Maya om å få bo hos meg.
“Vær så snill, tante Valerie.”
Jeg så på Chloe.
Hun nikket.
“Vi blir sammen.”
Maya hadde på seg en lyserosa kjole.
Ila og Mila hadde på seg matchende lavendelfargede bånd.
Lille Kira bar tøykaninen sin, den med det manglende knappøyet.
De så vakre ut.
Og smertelig ung.
Da vi nærmet oss ballsalen, la Maya noe i hånden min.
En forseglet hvit konvolutt.
“Hva er dette?”
“Noe vi glemte å vise Mr.
Felix.”
Jeg så på henne.
“Hvor fant du den?”
“I mammas skrivebord.”
“Hva er inni?”
Hun svelget.
“Bevis.”
“Av hva?”
Blikket hennes beveget seg mot dørene til ballsalen.
«At de skulle legge skylden på deg.»
Før jeg rakk å svare, dukket Felix opp.
Uttrykket hans var dystert.
“Det er på tide.”
Han hadde avtalt et privat møte med Richard før seremonien.
Vi ble eskortert gjennom en stille gang mot brudgommens garderobe.
Chloe ble værende i nærheten med jentene.
En hotellansatt åpnet døren.
Richard Bennett sto ved siden av et gulvspeil og rettet på mansjettknappene sine.
Han hadde på seg en perfekt skreddersydd svart smoking.
Det mørke håret hans var omhyggelig stylet.
En hvit rose var festet til jakkeslaget hans.
Han snudde seg da vi kom inn.
“Valerie?”
Så så han Felix.
Smilet hans forsvant.
“Hva handler dette om?”
Felix presenterte seg.
Richard kikket på klokken sin.
«Bryllupet mitt starter om tretti minutter.»
«Det er derfor vi er her.»
Han så irritert ut.
«Hvis dette handler om Marions barn, er jeg sikker på at vi kan diskutere det etterpå.»
Felix plasserte en tykk mappe på glassbordet.
“Nei, herr.”
Bennett.
Vi kan ikke.
Richard stirret på mappen.
“Hva er det?”
“Finansielle dokumenter.”
Han rynket pannen.
“Hvem sin?”
“Din forlovedes døtre.”
Richards uttrykk strammet seg.
Felix åpnet mappen.
Han viste ham tillitsdokumentene.
Uttakene.
De mistenkelige fakturaene.
Og overføringene knyttet til Cedar Quay Holdings.
Richard lente seg fremover.
Øynene hans beveget seg raskt over sidene.
“Hvor fikk du tak i disse?”
«Det er ikke det viktige spørsmålet.»
Richard så opp.
«Marion fortalte meg at hennes andre ektemann stjal jentenes penger før han døde.»
Felix nikket én gang.
«Det ville vært umulig.»
En betydelig del av disse midlene ble satt inn etter Daniel Reeds død.
Richard stirret på ham.
“Hva?”
«Pengene var ment for barna hans.»
Mye av det har forsvunnet.»
I flere sekunder sa Richard ingenting.
