Over tegningen hadde han skrevet med skjelvende bokstaver:
«Jeg vil bare at alle skal være venner igjen.»
Jeg knelte foran ham og ga ham en klem.
— Du fortjener å være omgitt av mennesker som er ærlige med deg, Kuba. Og du skal alltid vite at jeg er glad i deg.
Da jeg reiste meg, hørte jeg telefonen til mamma ringe.
Hun så på skjermen og ble blek.
Det var festarrangøren.
Hun satte samtalen på høyttaler, antakelig fordi hun trodde at arrangøren ville overtale meg til å betale.
Men stemmen som fylte rommet, var ikke sint.
Den var bekymret.
— Fru Maj, vi har mottatt en melding fra banken om at betalingen er bestridt. Før vi avbestiller arrangementet, må vi informere dere om at personen som opprinnelig kontaktet oss, også sendte oss en kopi av et dokument som angivelig viser at fru Klara hadde godkjent kostnadene.
Jeg stivnet.
— Hvilket dokument? spurte jeg.
Det ble stille et øyeblikk.
Så svarte arrangøren:
— En signert fullmakt.
Jeg hadde aldri signert noen fullmakt.
Jeg så på søsteren min.
Hun så ut som om gulvet hadde forsvunnet under føttene hennes.
Og moren min hvisket bare tre ord:
— Du lovet meg det.
Da forsto jeg at den blå mappen kanskje bare inneholdt begynnelsen på sannheten.
For noen hadde ikke bare brukt pengene mine.
Noen hadde forsøkt å bruke navnet mitt.
Og denne gangen kom jeg ikke til å la familien min snakke seg ut av det.
Følg med på fortsettelsen: Hvem hadde forfalsket fullmakten – Wanessa alene, eller hadde moren min vært med på det hele tiden?
