DEL 3: Oppgjøret på gården
– Banken fortalte meg alt, David, sa jeg med en stemme så rolig at den nesten virket fremmed for meg selv. – De fortalte meg om de femti tusen dollarene du prøvde å overføre samme morgen som dere dro. De fortalte meg om lånesøknadene med gården som sikkerhet, og om forsøkene dine på å fjerne meg som hovedkontoinnehaver.
Det ble helt stille på den andre siden av linjen. Ingen roping fra Amber. Ingen hvisking fra Catherine. Bare lydene fra havet i bakgrunnen som slo jevnt og trutt mot stranden – en påminnelse om at de sto på et luksushotell betalt av min svette, mens jeg sto alene i et mørknende kjøkken.
– Mamma… begynte David, men stemmen hans sviktet. – Det var ikke slik det var ment. Vi skulle bare… vi skulle bare sikre familiens fremtid.
– Familiens fremtid? spurte jeg og knyttet hånden rundt kanten på spisebordet. – Du mener din fremtid, Amber sin fremtid, og planene dere la bak min rygg for å låse meg inne på et sykehjem mens dere solgte landet faren din og jeg brukte førti år på å bygge opp.
– Hvem har snakket med deg? brølte Amber plutselig i bakgrunnen. Hun må ha hatt telefonen på høyttaler. – Var det den gamle heksa Helen? Du kan ikke stole på henne, Margaret! Hun blander seg i ting hun ikke har noe med!
– Helen reddet meg fra min egen blindhet, Amber, sa jeg kaldt. – Og det er fru Margaret for deg. Du har bodd under mitt tak, spist min mat og brukt mine penger mens du har planlagt å kaste meg ut. Det kapittelet er over nå.
– Lytt til meg, Margaret! skrek Amber, og stemmen hennes var nå fullstendig blottet for den søtladne tonen hun pleide å bruke når hun ba om favører. – Vi har ikke råd til å betale for hotellet! De truer med å tilkalle politiet hvis vi ikke oppgjør regningen innen tretti minutter! Du må låse opp minst ett kort!
– Da foreslår jeg at dere begynner å ringe vennene deres, sa jeg. – Eller så får dere selge de dyre veskene dine og smykkene David kjøpte til deg med mine penger. For fra meg får dere ikke en eneste cent mer. Ikke i kveld. Ikke i morgen. Aldri igjen.
– Mamma, vær så snill! ropte David desperat. – Vi har ikke engang nok bensin til å kjøre hjem!
– Da får dere gå, David. Det var det faren din og jeg måtte gjøre da traktoren brøt sammen under tørken i nittiåtte. Dere finner nok ut av det.
Jeg la på røret før han rakk å svare.
Telefonen begynte å ringe igjen umiddelbart. Først Davids nummer, deretter Ambers, og til slutt et ukjent nummer fra kystregionen. Jeg gikk bort til telefonkontakten på veggen, dro ut ledningen og saftet meg ned på stolen ved spisebordet.
I det stille rommet var det som om en tung tåke endelig hadde lettet. For første gang på flere år følte jeg meg ikke som en gammel kvinne som ventet på å bli skjøvet til side. Jeg følte meg som Margaret Turner – kvinnen som hadde ridd ut stormer, overlevd tørkeår og bygget et liv med sine egne to hender.
Dagen etter sto jeg opp klokken fem, slik jeg alltid hadde gjort. Sola steg over fjellene og farget de grønne jordene i et gyldent lys. Jeg gikk ut til hønsehuset, matet dyrene og vannet grønnsakshagen. Hvert eneste skritt jeg tok på den fuktige jorden føltes tryggere nå. Landet var mitt. Det var beskyttet.
Klokken tolv på formiddagen trillet en rusten kassebil inn på tunet. Det var Helen og Mr. Davies, advokaten.
– Hvordan går det med deg, Margaret? spurte Helen og ga meg en varm klem da hun steg ut av bilen.
– Jeg har det bedre enn på lenge, svarte jeg med et lite smil. – Men jeg tror vi har en lang dag foran oss.
Mr. Davies gikk i gang med arbeidet med en gang. Vi satte oss ved kjøkkenbordet, og han gikk gjennom alle dokumentene på nytt.
– Jeg har levert tilbakekallingen av fullmaktene til fylkesmannen og tinglysingsmyndighetene i morges, sa Mr. Davies og la fra seg en bunke med stemplede papirer. – Det foreligger nå et juridisk sperremerke på eiendommen din. Ingen kan selge, belåne eller overdra så mye som en kvadratmeter av denne gården uten at du møter opp personlig sammen med to uavhengige vitner og en lege som bekrefter at du er ved full sans og samling.
– Og banken? spurte jeg.
