Jeg så mot Walters fotografi.
“Hver dag.”
Han tenkte på det.
Så rakte han ut hånden min.
“Vel, du kan sitte ved siden av meg.”
Jeg lo gjennom tårene.
Og det gjorde jeg.
Senere den kvelden, etter at alle hadde gått hjem, sto jeg alene ved juletreet.
Snøen drev mykt forbi vinduene.
Walters treornament glødet under de varme lysene.
Kenneths barndomsbilde hang rett over den.
Masons malte ornament lå i nærheten.
Og ved siden av treet sto et nytt innrammet fotografi av barnebarna mine.
Jeg så meg rundt i den stille stuen.
For første gang forsto jeg at familie ikke var noe jeg kunne bevare ved å gi folk hus, penger, ferier eller muligheter i det uendelige.
Familien krevde ærlighet.
Respekt.
Og viljen til å stå ved siden av noen selv når det var ubehagelig.
Jeg hadde brukt år på å tro at hvis jeg holdt alle komfortable, ville vi forbli nære.
Men trøst hadde ikke holdt oss sammen.
Det hadde gjort at vi kunne unngå samtalene vi sårt trengte.
Den julen hadde jeg ikke den enorme familiefeiringen jeg en gang hadde forestilt meg.
Jeg hadde noe mindre.
Noe roligere.
Noe ekte.
Jeg rakte opp og rettet forsiktig på Walters ornament.
Så hvisket jeg: «Vi kommer til å klare oss.»
Og for første gang på veldig lenge trodde jeg på det.
