I et dumt sekund håpet jeg at de hadde kommet for å be om unnskyldning.
Så marsjerte Kenneth mot meg.
“Mamma, hva i all verden driver du med?”
Elena kom ut ved siden av meg.
Kenneth stoppet.
“Hvem er dette?”
“Min advokat.”
Øynene hans ble store.
«Har du hyret inn en annen advokat?»
“Ja.”
Gertrude kom nærmere.
«Margaret, kjære, du gjør en forferdelig feil.»
Jeg stirret på søsteren min.
Hun hadde på seg perleøredobber jeg hadde gitt henne til sekstiårsdagen hennes.
Jeg hadde kjøpt dem etter at hun fortalte meg at hun aldri hadde eid noe vakkert.
Nå virket all den vennlighet jeg hadde vist henne som om den hånet meg.
“Ikke kall meg kjære.”
Smilet hennes forsvant.
“Margaret—”
«Du hjalp dem med å forfalske dokumenter.»
Brenda gispet.
Kenneth så bort.
Gertrudes ansikt stivnet.
«Det er en svært alvorlig anklage.»
«Da burde du kanskje forklare den medisinske rapporten fra en lege jeg aldri har møtt.»
Ingen svarte.
Jeg snudde meg mot Kenneth.
“Visste du?”
Han stirret ned i bakken.
«Mamma, vi trodde du trengte hjelp.»
“Hjelp med hva?”
“Din økonomi.”
“Min økonomi?”
Jeg holdt nesten på å le.
«Kenneth, du har lånt penger av meg seks ganger de siste åtte årene.»
Jeg har aldri gått glipp av en boliglånsbetaling i mitt liv.»
Brenda gikk frem.
“Det er ikke rettferdig.”
Jeg så på henne.
“Ingen?”
«Vi sliter.»
“Hvorfor fortalte du meg det ikke da?”
“Vi prøvde!”
“Når?”
Hun åpnet munnen.
Lukket den.
Så så han på Kenneth.
Jeg snudde meg tilbake mot ham.
«Hvorfor sendte du den julemeldingen?»
Han svelget.
«Fordi vi trengte grenser.»
“Grenser.”
Jeg gjentok ordet sakte.
«Du trengte grenser fra meg, men ikke fra bankkontoen min?»
Han rødmet.
«Det er ikke det dette handler om.»
«Fortell meg hva det handler om da.»
Gertrude avbrøt.
«Margaret, du forstår ikke det økonomiske presset Kenneth står overfor.»
Jeg så på henne.
“Opplys meg da.”
Hun nølte.
Og den nølingen fortalte meg mer enn noe hun hadde sagt.
Jeg gikk nærmere.
«Hvor mye penger tok du fra Roberts selskap?»
Ansiktet hennes forsvant fra farge.
Kenneth så skarpt på henne.
“Hva?”
Jeg så reaksjonen hans.
For første gang virket han genuint overrasket.
Gertrude kom seg raskt.
“Du er forvirret.”
“Nei, Gertrud.”
Jeg er endelig oppmerksom.»
Uttrykket hennes forandret seg.
Den kjente sødmen forsvant.
«Du har alltid trodd at du var bedre enn alle andre.»
Jeg stirret på henne.
“Hva?”
«Du giftet deg med Robert.»
Du har fått det vakre huset.
Virksomheten.
Det komfortable livet.
Alle roste alltid Margaret.
Halsen min snørte seg.
«Gertrude, jeg hjalp deg hver gang du spurte.»
“Nøyaktig!”
Stemmen hennes hevet seg.
“Du hjalp.”
Det var alltid du som hjalp til.
Vet du hvor ydmykende det var?»
Jeg kunne ikke tro det jeg hørte.
Hun hadde hatet meg for nettopp de vennlighetene jeg trodde brakte oss nærmere.
Kenneth stilte seg mellom oss.
«Tante Gertrude, stopp.»
Hun snudde seg mot ham.
“Ikke si at jeg skal stoppe!”
Moren din har kontrollert denne familien i årevis!
Jeg så på Kenneth.
Han så livredd ut.
Ikke av meg.
Om Gertrude.
Og plutselig lurte jeg på om søsteren min hadde kontrollert mye mer enn jeg var klar over.
Elena gikk frem.
«Denne samtalen er over.»
All videre kommunikasjon angående den pågående rettssaken bør gå gjennom advokaten.
Gertrude lo bittert.
“Hør på henne.”
Margaret har ansatt en livvakt.
Jeg snudde meg mot inngangsdøren min.
Så stoppet jeg.
“Kenneth.”
Han så opp.
“Ja?”
«Uansett hva som skjer videre, vil jeg at du skal huske på noe.»
Han ventet.
«Jeg startet ikke dette.»
Øynene hans fyltes.
Et øyeblikk så jeg den lille gutten som pleide å følge Robert rundt i verkstedet.
Så grep Brenda tak i armen hans.
“Kom igjen.”
Vi drar.
Mens de gikk mot SUV-en, la jeg merke til Mason som sto på den andre siden av gaten.
Han hadde ikke rørt seg.
Jeg så på ham.
“Skal du si noe?”
Han åpnet munnen.
Så lukket den.
Jeg kjente den siste biten av hjertet mitt knuse.
“Selvfølgelig ikke.”
Jeg gikk inn.
Men tjue minutter senere banket noen på bakdøren.
Det var Mason.
Alene.
Og hans første ord forandret alt.
«Mamma, pappa døde ikke før han fant pengene.»
Jeg stirret på ham.
“Hva?”
Masons ansikt var blekt.
“Han fant den.”
“Hva snakker du om?”
Han svelget.
«Og jeg tror jeg vet hvorfor Malcolm var så desperat etter å hindre deg i å se dokumentene.»
***
Jeg ledet Mason inn på kjøkkenet.
Han så utmattet ut.
Det var mørke ringer under øynene hans.
Hendene hans skalv da han tok ut en tykk konvolutt fra frakken.
«Jeg har prøvd å få dette til deg i flere uker.»
“Hvorfor gjorde du ikke det da?”
«Fordi Kenneth så på meg.»
Jeg stirret på ham.
“Broren din?”
Mason nikket.
“Og Gertrude.”
Hun spurte stadig om jeg hadde snakket med deg.
