Rebecca la arket ned.

«Og her er svaret fra Mr. Caldwell.»

Hun snudde dokumentet mot dommeren.

Bare én setning sto på skjermen.

Hvis du ikke er her, skal du ikke late som om du er moren hans.

Jeg lukket øynene.

Det var ikke første gang Derek hadde skrevet noe slikt. Men det var første gang noen andre måtte lese det.

«Jeg var sint,» sa Derek raskt. «Det betyr ikke at jeg hindret henne i å være mor.»

«Selvfølgelig ikke,» svarte Rebecca. «La oss da gå videre til spørsmålet om hvorfor hun faktisk ikke fikk delta på flere av disse arrangementene.»

Hun ba om tillatelse til å vise en samling e-poster.

Dommeren godkjente det.

På skjermen dukket en melding fra Ethans skole opp. Den var sendt til begge foreldrene. Skolen hadde bedt om en bekreftelse på hvem som skulle hente Ethan etter vinterforestillingen.

Derek hadde svart.

Han hadde bedt skolen om å fjerne meg fra listen over personer som kunne hente sønnen vår, med begrunnelsen at jeg var ustabil og ofte utilgjengelig.

Jeg stirret på skjermen.

Jeg hadde aldri fått vite om den meldingen.

Rebecca fortsatte.

«I tillegg har vi en e-post fra skolen som bekrefter at Natalie møtte opp til foreldresamtalen i oktober samme år, men ble fortalt at møtet allerede var gjennomført med faren.»

Derek begynte å riste på hodet.

«Det er tatt ut av sammenheng.»

«Da kan De forklare sammenhengen.»

Han åpnet munnen, men ingenting kom.

For første gang den morgenen så han ikke lenger ut som en mann som hadde vunnet.

Han så ut som en mann som nettopp hadde oppdaget at papirene han hadde samlet for å ødelegge meg, kunne fortelle en annen historie.

Men Rebecca var ikke ferdig.

«Ærede dommer, vi har også bedt om å få høre fra et vitne.»

Døren bak oss åpnet seg.

En liten gutt kom inn sammen med en ansatt fra retten.

Ethan.

Han hadde på seg en mørkeblå skjorte, og ermene var litt for lange. Håret hans sto til alle kanter, som det alltid gjorde når han selv prøvde å gre det.

Hjertet mitt begynte å slå så hardt at jeg knapt kunne puste.

Jeg hadde ikke visst at han skulle komme.

Derek snudde seg.

«Ethan? Hva gjør du her?»

Gutten så på faren sin, så på dommeren.

«Jeg ville fortelle sannheten.»

Lorraine presset papiret hardere mot kinnet.

«Kjære deg, dette er ikke noe barn skal bekymre seg for.»

Ethan så på henne.

«Men dere snakker om mamma hele tiden.»

Ingen svarte.

Dommeren lente seg frem og forklarte rolig at Ethan ikke måtte svare på noe han ikke ønsket å svare på. Han skulle ikke behøve å velge mellom foreldrene sine.

Ethan nikket.

Så så han på meg.

Jeg ville løpe bort til ham. Holde ham inntil meg. Fortelle ham at han ikke hadde gjort noe galt.

Men jeg ble sittende.

Jeg ville ikke at han skulle tro at han måtte trøste meg.

«Ethan,» sa dommeren vennlig, «hva vil du at retten skal vite?»

Han klemte hendene sammen.

«Pappa sier at mamma alltid velger jobben sin.»

Derek lente seg tilbake med et uttrykk som om ordene bekreftet alt han hadde sagt.

Så fortsatte Ethan.

«Men mamma ringer meg når hun kan. Noen ganger er det midt på natten. Hun leser de samme historiene om og om igjen, selv når hun er trøtt.»

Han svelget.

«Hun lærte meg å knyte skolissene over videosamtale. Hun hjalp meg med naturfagprosjektet mitt. Og da jeg var redd for å sove alene, fortalte hun meg at jeg kunne forestille meg at stemmen hennes var et tau jeg kunne holde fast i.»

Jeg presset leppene sammen.

Det var vår lille hemmelighet.

En kveld, da jeg var langt hjemmefra, hadde Ethan spurt hva han skulle gjøre hvis han savnet meg så mye at det gjorde vondt.

Jeg hadde fortalt ham at kjærlighet var som et tau. Selv når man ikke kunne se den andre enden, betydde ikke det at den var borte.

Ethan så ned på skoene sine.

«Pappa sier at hvis mamma virkelig elsket meg, ville hun sluttet i Luftforsvaret.»

Derek reiste seg brått.

«Det har jeg aldri sagt til ham!»

Dommeren slo lett med klubben.

«Sett Dem ned, Mr. Caldwell.»

Ethan rykket til ved lyden.

Det var nok til at jeg nesten reiste meg.

Men han fortsatte.

«Jeg vet at pappa er sint fordi mamma ikke alltid kan komme. Men han sier også at hvis jeg forteller noen at jeg savner henne, betyr det at jeg ikke elsker ham.»

Lorraine senket papiret.

Derek ble helt stille.

«Jeg elsker pappa,» sa Ethan. «Jeg vil bare ikke at han skal bli sint når jeg savner mamma.»

Han begynte å gråte.

«Jeg vil ikke at de skal krangle om hvem jeg elsker mest. Jeg vil bare at mamma skal få være mammaen min.»