Huset var ikke luksuriøst som herskapshuset i Juriquilla. Det hadde ikke gulltapet eller importerte marmorgulv. Men det var fylt med en ekte, varm ro.
Det ble banket på døren.
Esteban, som sto ved kjøkkenbenken og helte opp te i en kopp, gikk rolig og åpnet.
Utenfor sto Rodrigo. Klærne hans var enkle – en slitt dongeribukse og en tykk, mørk jakke. Hendene hans var rue, og det var tydelig merker av sement og hardt arbeid på fingrene. Han så eldre ut, mer ydmyk, og borte var den arrogante glansen i øynene.
Bak ham, i bilen ved porten, satt Mariana og barna i et enklere, leid hus i nabolaget. De hadde flyttet ut av luksusen i Juriquilla for lenge siden. Don Aurelio hadde kuttet all kontakt da pengene forsvant.
— Hei, far… hvisket Rodrigo lavt, og turte nesten ikke å se faren inn i øynene.
Esteban stod i døråpningen et øyeblikk i fullstendig stillhet. Han så på sønnens skitne hender – de samme hendene som hadde dyttet ham i bakken på julaften et år tidligere.
— Kom inn, Rodrigo, sa Esteban til slutt, uten bitterhet, men med en fast og verdig tone. — Det er kaldt ute.
Rodrigo kom inn i den enkle stuen. Han satte seg på den samme stolen ved langbordet – ikke lenger i enden der faren satt, men på en helt vanlig plass midt ved bordet.
Foran dem sto det ikke noen luksuriøs champagne eller dyre importerte viner. Det sto en enkel kanne med varm kaffe, litt søtt brød og to tomme kopper.
Esteban satte seg i sin faste stol ved hodeenden av bordet – den plassen som ingen noensinne hadde klart å ta fra ham, fordi den ikke var bygget på penger eller makt, men på et liv elet i ærlighet og verdighet.
Han skjenket kaffe til sønnen sin, så ham inn i øynene, og for første gang på veldig lenge kjente han at sårene i brystet endelig var i ferd med å gro.
