Han reiste seg sakte, tok de krøllete papirene sine fra bordet og gikk ut etter kona mi. Døren gikk i lås bak ham med et lavt, endelig klikk.

Advokat Vance snudde seg mot meg og ga meg et varmt, mildt smil.

– Du var veldig modig i kveld, Rose. Louie ville vært stolt av deg.

– Han har alltid passet på meg, sa jeg og strøk forsiktig over den slitte trekassen på bordet.

Da advokaten hadde gått, satt jeg igjen alene i det stille huset. Jeg så på ripen i bordet som Louie hadde etterlatt for mange år siden. Rommet føltes ikke lenger tomt eller truende. Det var fylt av minnene om en god mann, og den urokkelige vissheten om at jeg var trygg i mitt eget hjem.