En ny fred
Vi snudde oss og gikk ut av huset i Meyers Park.
For første gang i mitt liv smalt ikke skjermdøren igjen bak meg ineffektivert sinne. Jeg holdt den åpen, lot den gli mykt igjen, og trakk inn den varme sommerluften i Charlotte-luften.
Bak oss hørte vi mammas desperate stemme som ropte navnet mitt, og Viviennes sinte hvisking som kuttet luften i gangen. Men vi snudde oss ikke en eneste gang.
Da vi satte oss inn i bilen, klatret Hrix opp i setet sitt og festede beltet, helt uten å si et ord. Han kikket bort på meg mens jeg startet motoren.
— Mamma? sa han forsiktig.
— Ja, skatten min?
— Er du lei deg?
Jeg så på ham – på det rene ansiktet hans, på ærligheten som skinte gjennom alt han gjorde, og på den uendelige kjærligheten som gjorde meg sterkere enn noen av dem noensinne kom til å forstå.
Jeg smilte, la hånden over hans små fingre, og kjørte ut fra oppkjørselen for aller siste gang.
— Nei, Hrix, sa jeg mens de gamle eiketrærne gled forbi vinduet. — For første gang i hele mitt liv er jeg ikke lei meg i det hele tatt.
