Jeg sjekket kamerabildet på telefonen min. Det var ikke Gloria. Det var Len Bushar, naboen min på 72 år. Han sto på verandaen med en snøskuffe i den ene hånden og en brun papirpose i den andre.
Jeg åpnet døren, men lot sikkerhetslenken være på.
«Joanna,» sa Len. Stemmen hans var dyp og rusten av tiår med røyking. «Jeg tror du bør se dette. Jeg fant det i søppelkassen min da jeg måkte i stad. Noen har kastet det der i løpet av natten.»
Jeg låste opp lenken og slapp ham inn i gangen. Han rakk meg papirposen. Inni lå det tre tomme medisinflasker utskrevet i mitt navn – Joanna Tremble – fra et apotek i Orono. Legemiddelet var Morphine Sulfate, stive doser i pilleform.
Jeg har aldri brukt morfin. Jeg har aldri hatt utskrevet en slik resept.
«Noen prøver å bygge et bilde av deg, jenta mi,» sa Len lavt og så meg rett i øynene. «I går kom det en kvinne bort til meg da jeg hentet avisen. Hun sa hun var bekymret for deg. Hun fortalte at du slet med alvorlige avhengighetsproblemer, at du stjal medisiner fra klinikken der du jobber, og at du var ustabil. Hun spurte om jeg hadde sett deg oppføre deg merkelig.»
