SKRIKET SOM KNUSTE HJERTET MITT

KAPITTEL 3 — MANNEN SOM KJENTE FAMILIEN
MIN Neste morgen lot jeg som om alt var normalt.
Jeg lagde frokost til Emily.
Jeg kysset Claire for å si farvel.
Så jeg sa at jeg skulle jobbe.
Det gjorde jeg ikke.
I stedet gikk jeg til adressen som var knyttet til det mystiske nummeret i Claires slettede meldinger.
Adressen tilsvarte et gammelt kontor i sentrum.
Da jeg kom fram, kjente jeg igjen mannen som sto utenfor.
Det var ham.
Mannen i bassenget.
Han så rolig på meg.
“Du skulle ikke ha kommet hit,” sier han.
Jeg grep ham i kragen.
“Du var hjemme.”
Han gjorde ikke motstand.
“Ja.”
“Hvorfor?”
“Fordi kona di ba meg komme.” Grepet
mitt strammet seg.
“Min kone?”
“Hun fortalte deg det ikke?”
“Fortell meg hva?”
Han så bort.

Så sa han noe jeg absolutt ikke hadde forventet.
“Datteren din skulle ikke ha falt i bassenget.”
Jeg frøs.
“Hva sa du?”
“Det skulle ikke være slik.”
“Hva skulle skje?”
Han stirret rett inn i øynene mine.
“Du skulle vært hjemme.”
Jeg kjente et stikk av tristhet.
“Hva?”
“Du skulle komme hjem klokken fire.”
“Men det gjorde jeg ikke.”
“Nei.”
“Hva er det neste?”
Han svelget.
“Noe har forandret seg.”
Jeg presset ham mot veggen.
“Hvem er du?”
“Jeg heter Marcus.”
“Hvorfor så du på familien min?”
“Jeg fulgte ikke med på familien din.”
“Så, hva gjorde du?”
Han nølte.
“Beskytt Emily.”
Jeg holdt nesten på å le.
“Forventer du at jeg skal tro på det?”
“Nei.”
Han stakk hånden i lommen.
Jeg trakk meg umiddelbart unna.
Han tok ut en liten konvolutt.

Inni var det et fotografi.
Jeg stirret på ham.
Den viste Emily stående ved siden av en eldre mann.
Denne mannen var faren min.
Faren min hadde vært død i syv år.
Jeg så på Marcus.
“Hvor fikk du den fra?”
“Faren din ga den til meg.”
“Det er umulig.”
“Han ga den til meg seks måneder før han døde.”
Hendene mine var kalde.
“Hva har dette med Emily å gjøre?”
Marcus så på meg.
“Alt.”
Så gikk han sin vei.
Jeg sto der og holdt bildet.
På baksiden var det en håndskrevet setning, skrevet av faren min.
“Når tiden kommer, beskytt barnebarnet mitt mot de som står henne nærmest.”
Jeg hadde brukt syv år på å tro at faren min hadde dødd fredelig. Da innså
jeg at han visste noe.

Noe farlig.
Noe han aldri hadde fortalt meg.