Julián forklarte at banken allerede hadde stoppet prosessen fordi søket i det offentlige eiendomsregisteret hadde avslørt at huset tilhørte Teresa, men problemet stoppet ikke der: Óscar hadde brukt bilder, estimater og kvitteringer for eiendommen for å fremstå som solvent foran to finansselskaper. Teresa så på låneavtalen og fant klausulen hun hadde inkludert fem år tidligere: hvis beboerne krevde eiendommen, forsøkte å bruke den som sikkerhet, endret bygningen uten tillatelse, eller brukte den til å støtte andre virksomheter, kunne lånet avsluttes ved formell oppsigelse. Óscar hadde signert nedenfor og initialisert på samme side. Mens Julián forberedte forespørselen, sendte Alicia et nytt bilde: Teresas gamle verksted var tomt, og flere esker med hennes avdøde ektemanns dokumenter var kastet inn i garasjen. Mariana hadde sagt til ham at de måtte utnytte dette rommet bedre fordi det sannsynligvis ville ta lang tid før moren kom tilbake.
Til slutt brøt det noe Teresa fortsatt prøvde å beskytte. Noen timer senere ropte Mariana med en mykhet Teresa ikke hadde hørt siden operasjonen. Hun forteller ham at Óscar hadde tenkt at for å unngå skatteproblemer, ville det være bedre for Teresa å overlevere huset til dem umiddelbart. spurte Teresa hvorfor, så hastig. Mariana svarte at eiendommen til slutt ville tilhøre henne. Denne setningen gjorde mer vondt enn hoften. Han sa ikke at det bare ville skje hvis moren ønsket det, og han snakket heller ikke om en fjern fremtid. Han sa det som om Teresa allerede var en midlertidig pest. Teresa holdt stemmen rolig og ba om at alt skulle sendes til henne i posten. 40 minutter senere mottok han en pakke som inneholdt et donasjonsprosjekt, en svært omfattende fullmakt for Óscar til å administrere regnskaper og eiendeler,
samt instruksjoner om hvordan fremtidige arveutdelinger kunne endres. Dokumentene var ikke signert, men de avslørte hele intensjonen. Teresa ga det videre til Julien og spurte om det var nok. Han svarte at det var for mye. Så sjekket Teresa gjeldsbrevet for lånet på 1 450 000 dollar. Óscar hadde ikke betalt en eneste månedlig betaling på 19 måneder. Likevel hadde han nettopp registrert et svømmebasseng, en terrasse og en ny lastebil i firmaets navn. På fredag organiserte de et møte i huset. Teresa sa bare at hun ville ta imot papirene for å ordne alt. Mariana svarte med et rødt hjerte. Oscar skrev: «Du tar endelig et smart valg.» Fredag morgen tok Teresa av seg rullatoren og gikk med stokk. Han la inn i en fil oppsigelsen av lånet, kopier av lånesøknadene,
det utløpte gjeldsbrevet, eierskapsdokumentene og en betalingsordre. Da han kom fram, så han to glass musserende vin på bordet. De feiret allerede. Det ingen av dem visste, var at notaren forfulgte henne.
Del 3
Mariana åpnet døren med et smil, og Óscar pekte straks på spisebordet hvor han hadde lagt nye kopier av donasjonsprosjektet. Teresa gikk sakte inn, fulgt av Julián og en notar som bar en forseglet mappe. Oscars smil forsvant. Teresa satte seg ned og la dokumentene foran seg. Det første brevet kunngjorde offisielt oppsigelsen av lånet og ga dem den avtalte fristen for å overlevere eiendommen; det andre var bevis på at Óscar hadde gitt huset som en del av arven sin; Den tredje krevde betaling av gjeldsbrevet i restanse. Oscar leste den første siden, så den andre,
og fargen forsvant fra ansiktet hans. Han insisterte på at det var hans hjem, men Julián minnet ham på at det aldri hadde vært noe salg, gave eller overføring av rettigheter. Mariana begynte å gråte og anklaget moren for å ville ødelegge henne på grunn av en nattlig krangel. Teresa så på henne med tørr tristhet. Det var ikke for et glass vann. I fem år hadde all hjelp gradvis blitt en plikt; For hver anbefaling sluttet de å takke dem; for den dagen en datter begynte å snakke om morens død som om det var en frist. Óscar prøvde å skremme henne ved å si at han ikke kunne belaste henne alt på en gang, men Teresa hadde allerede latt Julián forhandle gjeldsbrevet gjennom riktig kanal. For å unngå søksmål solgte Óscar til slutt en lastebil, selskapets maskiner og en båt, som han nesten aldri brukte. Ved å gjøre dette tok han på seg en betydelig del av gjelden og signerte en kontrakt for resten. Forlengelsen ble opphevet, og finansselskapene trakk prosedyren tilbake. Mariana og Óscar leide en toroms leilighet i et langt mer beskjedent nabolag. Teresa lot dem ikke ligge igjen i gaten; Den sluttet rett og slett å finansiere et liv de ikke hadde råd til. Syv måneder senere solgte han Zapopans hus og kjøpte et mindre, enetasjes hus nær Chapala, med store vinduer og en hage hvor han kunne gå uten trapper. Rekonvalesensen hans gikk tregere enn forventet, men var fullstendig. En søndag ringte Mariana henne. Han ba ikke om penger. Han nevnte ikke huset. Han spurte bare om de kunne snakke. Teresa var enig, men gjorde det klart at tilliten måtte bygges opp igjen med fakta. Óscar har aldri bedt om unnskyldning. Det spilte ingen rolle for Teresa lenger. Den første natten han kunne gå uten stokk, våknet han rundt klokken 11, gikk til kjøkkenet og helte seg et glass vann. Ingen kom for å klage til ham. Ingen hadde bedt ham senke stemmen. Teresa sto ved vinduet, så på de fjerne lysene fra innsjøen og smilte da hun husket ordet som hadde forandret alt: grenser. For første gang på lenge forsto han at det å ansette dem ikke betydde å miste familien. Det var for å slutte å gå seg vill.
