Santiagos penn skalv over papiret, det svarte blekket klart til å forsegle barnets skjebne. Mateo, sammenkrøllet mot veggen, fortsatte å skrike, de små fingrene hans klødde febrilsk på huden som for å rive bort ondskapen som gnagde på ham.

Men det var uten å regne med Mateo. Plutselig rev han seg løs fra smerten, drevet av et utbrudd av overlevelse og av raseriet over endelig å se torturisten sin uten maske, og den lille gutten kastet seg fremover og grep Valerias ankel med all sin kraft.

“Du skal ikke gå!” ropte barnet. Du skal aldri skade oss igjen!

Valeria snublet tungt på terskelen, utstrakt på steinhellene på terrassen, mens Santiago, ansiktet forvridd av raseri, hastet for å immobilisere henne for godt.