Men jeg ga et løfte til livet som vokste inni meg. Jeg lovet min lille gutt at jeg skulle få ham ut. Jeg hadde hemmelig gjemt kontanter i en uthult bok på loftet. Jeg hadde en engangstelefon. Jeg planla å løpe så snart jeg var fysisk frisk etter fødselen.
Jeg måtte bare overleve fødselen.
Det bringer oss til i kveld.
Vannet mitt gikk klokken 02:00.
Smerten var umiddelbar og blendende. Jeg gispet, holdt meg til den hovne magen mens varm væske trengte gjennom pysjamasen min.
Mark våknet irritert. “Jesus, Sarah, kunne ikke dette vente til morgenen?”
Eleanor var på soverommet vårt i løpet av sekunder, fullt påkledd som om hun hadde ventet på akkurat dette øyeblikket. Hun så ikke engang på meg. Hun har nettopp begynt å pakke bagasjer.
