“Det vet jeg nå.”
“Du kunne ha spurt meg.”
“Jeg kunne ha gjort mange ting.”
Stemmen hans forble stødig, men hendene hans var tett knyttet på bordet.
Claire dyttet brevet mot ham.
“Og Martin?”
“Jeg avskjediget ham.”
“Det svarer ikke på spørsmålet mitt.”
“Nei.”
Alexander trakk pusten.
“Martin mente forsoning ville destabilisere flere forretningsavtaler som ble forhandlet frem etter min mors død. Han hadde jobbet for familien min i tjueåtte år. Et sted på veien sluttet han å skille mellom å beskytte selskapet og å kontrollere mitt privatliv.»
Claire stirret på ham.
“Han fortalte en fem år gammel gutt at faren hans hadde en annen familie på grunn av forretningsavtaler?”
“Jeg vet ikke hvorfor han valgte de ordene. Han sier han trodde det ville hindre deg i å komme tilbake.”
Claire kjente sinnet stige, men hun holdt stemmen lav.
“Og du skapte situasjonen hvor han hadde muligheten.”
“Ja.”
Igjen, ingen unnskyldning.
Det uroet henne mer enn forsvar ville ha gjort.
Alexander kastet et blikk mot elven.
“Claire, jeg ber deg ikke komme tilbake.”
“Bra.”
“Jeg ber om sjansen, etter hvert, til å bli kjent med Oliver.”
Hjertet hennes hardnet instinktivt.
“Han sluttet å spørre når du kom.”
Alexanders blikk senket seg.
“Jeg vet det.”
“Nei, det gjør du ikke. Du aner ikke hva det kostet ham.”
“Du har rett.”
Hun studerte ham.
Den mektige Alexander Sterling hun husket, hadde alltid et svar.
Denne mannen så ut til endelig å ha lært at noen spørsmål ikke fortjente praktiske spørsmål.
Hennes ti minutter var over.
Claire reiste seg.
Alexander ble sittende.
“Claire?”
Hun stoppet.
“Jeg fant noe annet blant morens papirer.”
Han tok ut en liten konvolutt fra frakken, men ga den ikke til henne.
“Det angår deg.”
“Hva?”
“En smykkedesignkonkurranse fra for seks år siden.”
Claire rynket pannen.
Hun husket det.
Hun hadde sendt inn tre design kort tid før hun oppdaget at hun var gravid.
Hun hadde aldri hørt noe tilbake.
Alexanders uttrykk ble merkelig trist.
“Du har hørt tilbake.”
Claire satte seg sakte ned igjen.
“Hva snakker du om?”
“Moren min avlyttet brevet.”
Han la konvolutten mellom dem.
“Du vant.”
Claire stirret på ham.
Inni lå et gammelt brev med våpenskjoldet til International Guild of Contemporary Jewelrys.
Navnet hennes dukket opp nær toppen.
Claire Whitmore Sterling.
Vinner.
Prisen for fremvoksende designer.
Og under det lå en invitasjon til å bli lærling i ett år i Firenze.
Claires hender begynte å skjelve.
Hun hadde brukt seks år på å tro at hun rett og slett ikke var god nok.
“Hvorfor skulle Eleanor skjule dette?”
Alexanders svar var nesten en hvisking.
“Fordi hun trodde at hvis du ble suksessfull på egenhånd, ville du til slutt forlate meg.”
Claire så opp.
Utenfor brøt sollyset gjennom skyene og reflekterte over elven.
I årevis hadde Claire trodd at den største hemmeligheten i ekteskapet hennes var hvorfor Alexander sluttet å elske henne.
Nå begynte hun å lure på om det dypere mysteriet var hvor mange valg som aldri egentlig hadde vært deres.
Og et sted inne i det spørsmålet ventet et til.
Hva ville Claire velge nå som ingen andre valgte for henne?
-SLUTT PÅ DEL 2, –TRYKK NEX DEL NEDERST PÅ SIDEN FOR Å LESE NESTE DEL
