Når det gjelder Laurent, kom han aldri tilbake til gården.
År senere kom et brev gjennom advokaten hans. Han ba om tilgivelse. Han sa at han endelig hadde forstått alt han hadde ødelagt.
Claire leste brevet én gang.
Hun svarte gjennom sin advokat.
Hun tilga slik at hun ikke lenger skulle bære denne historien med seg, men tilgivelse var verken en invitasjon, en åpen dør eller en tilbakevending til fortiden.
En søndag om høsten, mye senere, satte Claire og Mathieu seg under det store kastanjetreet.
Oslo, nå veldig gammel, sov ved føttene deres. Hønene klødde nær låven. Kuene beitet bak gjerdet. Marius, like sta som alltid, prøvde å fange et eple som hadde falt på den andre siden av gjerdet hans.
På gårdsplassen lo Inès sammen med Jules og Léonie.
Mathieu så mot porten.
Han husket fortsatt den første dagen, regnet, hennes stille baby og Claire som hadde lagt hånden på porten uten å vite om hun skulle åpne den.
Han fortalte henne at han hadde vært sikker på at hun ville sende ham bort.
Claire svarte at hun nesten hadde klart det.
Mathieu så Jules løpe etter Oslo.
Hvis hun hadde lukket denne portalen, kunne hele historien deres endt der.
Claire klemte fingrene sine inn i hans.
Hun svarte at det kunne være skummelt å åpne en dør.
Mathieu smiler.
Noen ganger forandret det et liv.
Claire ristet forsiktig på hodet.
Nei.
Noen ganger endret det mange av dem.
I det øyeblikket kom Inès tilbake til dem med den lille svarte trekassen som Mathieu hadde laget til bryllupet deres. Jules og Léonie fulgte etter henne og kranglet om hvem som skulle ha rett til å bære henne.
Retten er fylt med stemmer.
Mathieu så på huset han hadde reparert planke for planke og forsto endelig at han aldri hadde betalt en gjeld.
Han hadde bygget et hjem.
Og Claire forsto noe enda dypere: mannen som hadde sverget å bli, hadde forlatt henne, mens mannen som hadde lovet å dra når arbeidet var gjort, fortsatt var der, tinningene grå, hånden bundet til hans, med et helt liv igjen å reparere sammen.
