Hun trengte bare å slutte å si ja.

Måneder senere, da alt hadde funnet en form som lignet mer rettferdighet enn konflikt, sto Laurel igjen i leiligheten sin—fortsatt hennes, fullstendig restaurert, juridisk forsterket—og innså noe enkelt, men permanent.

Morgenen da tallerkenen knuste, var ikke begynnelsen på ydmykelsen hennes.

Det var øyeblikket illusjonen tok slutt.

Og alt som fulgte var bare virkeligheten som endelig innhentet ham.