Vivian trengte fortsatt sterkere bevis som knyttet Roland personlig til avgjørelsene. En tvilsom transaksjon var ikke automatisk bevis på bevisst svindel. Iris måtte fastslå hvem som hadde gjort hver endring, om den var autorisert, og om det fantes en legitim forklaring. Revisjonsteamet sikret stille tilgangsloggene mens Vivian fortsatte å arbeide. Hun førte også daterte notater om hva hun personlig var vitne til. I mellomtiden ble Roland stadig mer fiendtlig. Vivian var høflig med kundene. Hun husket ordre, håndterte klager uten å heve stemmen, og virket sjelden skremt av ham. Det plaget Roland mer enn et åpent opprør ville ha gjort. En ettermiddag fanget han henne ved bensinstasjonen. “Du er veldig selvsikker for noen som bærer tallerkener.” “Jeg prøver bare å gjøre jobben ordentlig.” “Tror du at du er bedre enn resten av personalet?” “Nei.
” “Da må du slutte å late som du kan drive restauranten min.” Vivian så på ham. “Restauranten din?” Rolands øyne smalnet. “Neste gang du gjør meg flau foran en gjest, er du borte.” Uken etter fjernet han en av vaktene hennes og beordret henne til å bli etter stengetid for å fullføre en sjekkliste for rengjøring. Da hun påpekte at det ekstra arbeidet måtte føres som betalt tid, anklaget han henne for å være vanskelig. Tessa overhørte utvekslingen. Senere, i pauserommet for ansatte, satte hun et pappglass med vann ved siden av Vivian. “Du burde virkelig slutte,” sa Tessa. “Hvorfor har du ikke gjort det?” Tessa ga et trøtt smil. “Min helseforsikring. Husleien min. Åtte år av mitt liv på dette stedet.” Hun så ned på hendene sine. “Jeg pleide å elske denne jobben.
” Vivian klarte ikke å komme på et svar som ikke ville høres tomt ut. Faren hennes hadde bygget selskapet på troen på at restauranter bare var så gode som menneskene der inne. Nå var en ansatt redd for å rapportere stjålne lønninger fordi hun kunne miste vaktene hun trengte for å beholde fordelene. Vivian dro hjem den kvelden og åpnet fotografiet av faren sin som sto utenfor den originale Alder & Ash. For første gang lurte hun på om hun allerede hadde ventet for lenge.
Fredagen kom. Walter Bennett skulle besøke klokken 20:05, utkledd som en vanlig diner. Vivians opprinnelige plan var å fullføre observasjonen, la Iris fullføre den økonomiske revisjonen, og fortsette å besøke andre restauranter før hun avslørte sin identitet. Men klokken 19:40 ankom Rolands velstående venn Graham Harlan med fire gjester.
Graham eide et vellykket eiendomsinvesteringsfirma og underholdt ofte kunder hos Alder & Ash. Roland hilste ham personlig. “Hva enn du trenger i kveld, Graham, det er ordnet.” Graham bestilte førsteklasses biffer, sjømat, to dyre flasker vin og flere desserter. Bordets total nådde 1 860 dollar. Etter måltidet lente Graham seg tilbake i stolen. “Sett det på gjestfrihetskontoen din, Roland.” Roland lo. “Selvfølgelig.” Han tilkalte Vivian til bensinstasjonen med sjekken. “Void bord fjorten. Full service-gjenoppretting.” Vivian undersøkte kvitteringen. Det hadde ikke vært noen klage. Hver rett var servert. Gjestene hadde drukket opp vinen. “Var det et problem med måltidet deres?” Rolands smil forsvant. “Bare gjør det.” “Tjenestegjenopprettingskoden krever et faktisk tjenesteproblem.” “Jeg er klar over hvordan systemet vårt fungerer.” “Da må vi registrere det som et autorisert gratis måltid, ikke skadet mat.
” Roland lente seg frem. “Du sier at jeg ikke kan ta vare på mine egne gjester?” Vivian holdt stemmen lav. “Jeg sier at jeg ikke vil oppgi en falsk grunn.” Graham hørte utvekslingen og ropte over rommet. “Roland, gir servitøren din deg trøbbel?” Flere nærliggende gjester snudde seg. Rolands kjeve strammet seg. “Hun er ny. Tilsynelatende har hun ikke lært sin plass.” Vivian kunne se Tessa stå nær kjøkkendøren. Tessa så livredd ut. Roland rakte kvitteringen mot Vivian. “Inn kommer justeringen.” Vivian la kvitteringen på disken. “Nei, sir. Jeg vil ikke forfalske sjekken.” Det var da Roland slo henne. Lyden stilnet de nærmeste bordene. En skje gled ut av hånden på en diner og traff gulvet. Vivian snublet et halvt skritt og traff kanten av bensinstasjonen. Graham lo kort. “Vel, Roland. I det minste vet personalet ditt hvem som har ansvaret nå.” Roland pekte mot kjøkkenet. “Ta av deg den vesten. Du er ferdig her.” Vivians kinn brant. Et øyeblikk kunne hun ikke høre annet enn restaurantens ventilasjonssystem og den svake musikken over baren. Så så hun Tessa. Den yngre kvinnen sto urørlig, øynene glitret av frykt. Roland snudde seg mot henne. “Og hvis noen andre vil utfordre meg, kan de følge henne ut.” Vivian så på kvitteringen. Så på Tessa. Hun forsto nøyaktig hva som ville skje hvis hun gikk sin vei og bevarte forkledningen sin. Roland ville straffe de som var igjen. En annen ansatt ville miste timer. Et annet tidsark ville bli endret. En annen person ville bli tvunget til å velge mellom lønn og å fortelle sannheten. Revisjonen trengte fortsatt tid, men selskapet hadde allerede sikret nok dokumenter til å konfrontere Roland uten å kun stole på ansattes vitnesbyrd. Vivian tok sitt valg. De gjenværende undercover-besøkene måtte vente.
