“Hvis vi noen gang blir skilt, la alle tre vite at de var etterlyst.”
Og under den, den eksakte datoen for Valeries fødsel.
DEL 2
Jeg klarte ikke å slutte å stirre på den setningen. Lena hadde skrevet «alle tre». Det var ikke en tilfeldighet, eller en jente som bare lignet, eller en vrangforestilling fra en mann som savnet sin kone.
Patruljebilen ankom sammen med barnevernsarbeidere. Jeg forklarte hva som hadde skjedd, viste medaljongen uten å ta den fra Violet, og oppga navnet mitt. De ba meg om ikke å ta med jentene hjem før Barnevernsadministrasjonen grep inn. De hadde rett, selv om det rev meg i stykker å høre Vera spørre om de skulle skilles igjen.
“Jeg kommer ikke til å forsvinne,” lovet jeg henne. “I morgen vet du hvor du finner meg.”
Valerie gråt da hun så dem gå inn i saksbehandlerens bil. Jeg sa til henne at familie ikke ble bevist av løfter, og at det å beskytte dem også betydde å gjøre ting på riktig måte. Jeg vet ikke om jeg forklarte det til henne eller til meg selv.
Klokken 7 neste morgen var jeg sammen med Jenna Ross, advokaten som håndterte selskapets familieanliggender. Jeg tok med et bilde av de tre jentene og dokumentene jeg hadde beholdt fra leveringen. Den påståtte autorisasjonen til å kremere Lena bar min signatur. Det lignet på mitt, men løkken til etternavnet mitt var tegnet på en måte jeg aldri skrev det.
“Dette kan være en forfalskning,” sa Jenna. “Mistanke er ikke nok. Vi trenger originalene og en håndskriftanalyse.”
Før hun dro, ba Jenna om dødsattestene til de to andre babyene. Jeg gikk gjennom mappen Eunice hadde etterlatt meg: det var bare en unummerert medisinsk erklæring og en faktura fra et begravelsesbyrå i min svigermors navn. Av Valerie hadde jeg beholdt selv hennes nyfødte fotspor; av hennes søstre hadde jeg ikke et eneste offisielt dokument.
“Noen bestemte hva du kunne vite,” bemerket Jenna. “Og utnyttet at du sørget.”
Visninger: 146
