Gradvis smeltet den stive atmosfæren mellom dem bort. De begynte å dele arbeidet på gården. Om morgenen hjalp Lucía til med å melke de to kyrne, mens Mateo ordnet gjerdene og skiftet ut råtne stolper i låven. De snakket om enkle ting – været, høsten som nærmet seg slutten, prisene på markedet og historier fra da de var barn. Mateo oppdaget at Lucía lo lett og varmt, en lyd som fikk den gamle hytta til å føles mindre tom. Og Lucía oppdaget en mann som var utrolig tålmodig, som lyttet mer enn han snakket, og som bar på en dyp, nesten poetisk kjærlighet til jorden han dyrket.

Men bygningen glemmer ikke så fort. Ryktene om at Lucía bodde sammen med Mateo Valdez spredde seg som ild i tørt gress gjennom gatene i San Jerónimo. En ettermiddag da de dro til markedet for å selge litt mais og egg, merket de det med en gang. Folk sluttet å prate da de gikk forbi. Blikkene som ble sendt i deres retning var fulle av spydighet, hvisking og skjult hån. Doña Beatriz, kledd i skinnende silke og med gullringer som glitret i solen, sto ved inngangen til slakteren sammen med et par andre velstående kvinner. Da Mateo og Lucía passerte, lo hun høyt og demonstrativt, og sa medforskrekket stemme som var ment for alle å høre: – Se der, jenta som stjal fra meg, har funnet seg en likesinnet. De passer godt sammen, de to utskuddene – tyven og han med det stygge ansiktet.

Lucía stivnet til som om hun hadde fått et elektrisk sjokk. Tårene presset seg frem i øynene hennes, og hun skjøv blikket ned i bakken, knyttet hendene hardt sammen i kjolen. Mateo kjente det rykke i musklene i kjeven. Vreden flammet opp i ham, en varm, kvelende bølge som truet med å sluke ham hele. Han stanset brått og snudde seg mot Doña Beatriz. Før han rakk å åpne munnen for å si noe som kunne rive opp gamle sår og skape bråk i hele byen, skjedde det noe uventet.

En tung, velkjent stemme kuttet luften som en kniv. – Hold munn, Beatriz! ropte Don Alberto idet han kom ut fra slakterbutikken med en papirpose under armen. Ansiktet hans var rødt av sinne, og de hvite øyenbrynene trakk seg sammen over de skarpe øynene. – Skam deg! Å sparke en ung jente når hun ligger nede på grunn av løgnaktige anklager, og så stå her og spre gift på torget – det viser bare at du ikke har anstendigheit i kroppen. Mateo og Lucía er ærlige folk, noe mer enn man kan si om deg og dine tomme lommer og falske smil!

Folk around dem holdt pusten. Ingen våget å motsi Don Alberto Robles; han var en av byens eldste og mest respekterte patriarker, en mann som eide halve dalen og som aldri brukte stemmen sin uten at det lå alvor bak. Doña Beatriz ble blek om nesen, snudde seg demonstrativt bort og freste noe uforståelig før hun marsjerte vekk med hodet høyt hevet, om enn synlig rystet.

Don Alberto gikk bort til dem, la en tung hånd på Mateos skulder og nikket respektabelt til datteren sin. – Gå med rak rygg, barn. Dere har ikke gjort noe galt, sa han lavt, før han snudde seg og gikk videre.

Den kvelden var det en spesiell ro over gården. Månen hang som en sølvsigard over den mørke maisåkeren, og vinden suste mildt gjennom trekronene. De satt på den gamle trebenken utenfor inngangsdøren. Lucía la hodet mot Mateos skulder. Det var første gang hun gjorde det frivillig, første gang hun søkte hans nærhet på den måten. – Er du redd, Mateo? spurte hun lavt. Mateo så utover åkeren sin, ut mot mørket der markene strakte seg så langt øyet kunne se, før han så ned på henne. – Før var jeg redd for nesten alt, Lucía. Redd for å bli glemt, redd for blikkene, redd for å sitte alene til jeg visnet bort på denne jorden. Men nå… nå er jeg ikke redd lenger. Lucía smilte i mørket, lukket øynene og trakk pusten dypt inn. – Ikke jeg heller, hvisket hun. Og der, under den enorme stjernehimmelen i Atlixco, mens vindmøllen knirket sin faste sang i natten, forsto de begge at det livet de hadde valgt i hast og desperasjon, hadde blitt det eneste stedet i verden der de endelig hørte til.