Madison returnerte de svindelaktig skaffede pengene og fikk for første gang jobb.
Foreldrene mine måtte selge luksusbilene sine og flytte inn i beskjedne leieboliger.
Til slutt skrev faren min et brev til meg hvor han ba om unnskyldning for å ha forvekslet økonomisk støtte med kjærlighet.
Jeg beholdt det brevet, men jeg kom aldri tilbake.
Et år senere hadde jeg et hus ved en innsjø, virksomheten min blomstret, og jeg hadde opprettet et stipendfond for unge som ønsket å studere finans.
En morgen fikk jeg en melding fra Madison:
“Tror du vi noen gang blir en familie igjen?”
Jeg svarte:
“Kanskje en dag. Men kjærlighet vil ikke lenger være ledsaget av en kredittgrense.”
Faren min trodde at det å kaste meg ut av huset ville drepe meg.
Men den avgjørelsen frigjorde meg fra plikten til å økonomisk støtte folk som bare lot som de elsket meg.
