“Nei. Den dokumenterer hvor pengene mine gikk.»
Hun satte seg igjen.
“Hva vil du?”
“Jeg vil at du skal gå.”
Hun stirret på meg.
“Dra?”
“Ja.”
“Mamma—”
“Gå hjem. Snakk med mannen din. Finn ut hva du har råd til. Men jeg er ferdig med å finansiere livet ditt.”
Hun tok vesken sin.
“Dette er ikke over.”
Jeg ble overrasket over hvor lite setningen skremte meg.
“Ja,” sa jeg. “Det er det.”
Etter at hun dro, satt jeg i stillheten.
Jeg følte meg ikke triumferende.
Jeg følte meg sliten.
Så, sakte, under utmattelsen, dukket noe annet opp.
Fred.
En uke senere ringte Patricia.
Klokken var åtte om morgenen.
“Blanche, jeg tror vi må møtes.”
Magen min strammet seg.
Jeg antok at Selene hadde rekruttert henne.
“Om hva da?”
“Selene.”
Det var noe annerledes i Patricias tone.
Kontrollert.
Formell.
“Kan du komme hit i dag?”
“Ja.”
“Og ta med all dokumentasjon du har angående pengene du har gitt Selene og Marcus.”
Jeg klemte telefonen hardere.
“Hvorfor?”
“Jeg vil heller forklare ansikt til ansikt.”
Patricia bodde i et stort hus som representerte alt Selene ønsket at livet hennes skulle antyde.
Gammel pengers tilbakeholdenhet.
Modne trær.
Steingangveier.
Ingenting prangende.
Alt er dyrt.
Patricia åpnet døren selv.
Hun så sliten ut.
“Takk for at du kom.”
Hun ledet meg inn i en stue og helte te fra et sølvfat.
I flere minutter rørte ingen av oss den.
Endelig snakket hun.
“Selene kom til meg for tre dager siden.”
Jeg sa ingenting.
“Hun fortalte meg at du plutselig hadde sluttet å betale flere husholdningsutgifter.”
“Hun beskrev dem som husholdningsutgifter?”
“Ja.”
Patricias munn strammet seg.
“Hun ville at jeg skulle overtale deg til å revurdere.”
“Jeg antok det var derfor du ringte.”
“Det var det.”
Hun så på meg.
“I begynnelsen.”
Hun rakte etter en manilamappe.
“Før jeg sa ja, stilte jeg henne spørsmål.”
“Hva slags?”
“Hvor mye hjelp du faktisk ga. Hvor lenge det hadde vart. Hvorfor de fortsatt trengte det.”
Patricia åpnet mappen.
“Svarene hennes ga ikke mening.”
For første gang siden jeg kom inn i huset, lente jeg meg fremover.
Hun fjernet et dokument.
“Visste du at Selene og Marcus for tre måneder siden søkte om boliglån med sikkerhet?”
Jeg sluttet å puste et øyeblikk.
“Nei.”
“Hundre og femti tusen dollar.”
Hun la siden foran meg.
“Lånet var sikret med huset.”
Huset jeg hadde hjulpet til med å kjøpe.
Huset hvis boliglån jeg hadde betalt i trettiseks måneder.
Huset hvis egenkapital delvis hadde økt på grunn av mine betalinger.
“De lånte mot den?”
“Ja.”
“Hvorfor?”
“Det kommer an på hvilken versjon du tror på.”
Jeg så opp.
Patricia fjernet flere kredittkortutskrifter.
“Da Selene ba meg gripe inn, gjennomgikk jeg kontoer jeg var medunderskriver da hun og Marcus først giftet seg.”
Jeg skannet sidene.
Store avgifter.
En smykkebutikk.
Et feriested på Maui.
Et luksuriøst spa.
Mengdene fikk magen min til å snu seg.
Tjue tusen dollar.
Femten tusen.
Åtte tusen.
“Dette halskjedet,” sa jeg.
Patricia nikket.
“Jeg visste ikke hva det kostet.”
Hun tok på kjedet rundt halsen og virket umiddelbart ukomfortabel med å bære den.
“Hun fortalte meg at de kontoene ble brukt til nødvendige husholdningsutgifter og reparasjoner.”
“Hun sa at de ikke hadde råd til matvarer.”
Patricia lo uten humor.
For første gang innså jeg at vi ikke satt på hver vår side av Selenes liv.
Vi hadde bare fått forskjellige historier.
“Det er mer.”
Patricia åpnet en annen del av mappen.
“Selene kom nylig til meg med bekymringer for din mentale kapasitet.”
Hele kroppen min ble stille.
“Hva sa hun?”
“At du var forvirret. At du ga bort penger uansvarlig. At du kanskje trenger noen til å hjelpe deg med å ordne sakene dine.”
“Noen som mener henne?”
“Hun foreslo at Marcus og jeg kanskje også kunne være involvert.”
Patricia så skamfull ut.
“Hun viste meg informasjon om et vergemål.”
Ordet fylte rommet.
Jeg hadde forventet noe lignende etter å ha møtt Robert.
Å høre det fra Patricia gjorde det virkelig.
“Hva sa du til henne?”
“At jeg trengte detaljer.”
“Og?”
“Hun ble vag.”
Patricia løftet en hånd.
“Hun sa at du ga penger til fremmede. At du kan være sårbar for svindel.”
Jeg lo en gang.
Det var ikke fordi noe var morsomt.
“Pengene skulle til henne.”
“Det vet jeg nå.”
Patricia så ned på mappen.
“Jeg hyret noen til å gjennomgå hva som kunne verifiseres uavhengig.”
“En privatdetektiv?”
“Ja.”
Under andre omstendigheter kunne jeg ha følt meg krenket.
I stedet følte jeg meg lettet.
“Hva fant de?”
“At nesten nitti prosent av inntekten som gikk gjennom kontoene dine i visse perioder, ble brukt enten til dine grunnleggende levekostnader eller til støtte knyttet til Selene og Marcus.”
Munnen min ble tørr.
Patricia skjøv et sammendrag mot meg.
