“Hvorfor ikke? Hun fornærmet de ansatte her. Hun truet folk her. Hun sa til alle at du ville ødelegge karrieren min her.”
Jang hvisket, “Jeg visste ikke hvem hun var.”
“Det er akkurat det som er problemet.”
Så pekte jeg på håndleddet hennes.
“Og hvorfor har hun på seg bursdagsgaven til moren din?”
Jang så på ham.
Han så på klokken.
Frykt krysset ansiktet hans.
“Det er komplisert.”
“Nei. Det er en klokke.”
“Han ga den til meg,” sa Jang.
Shiaoza lukket øynene et halvt sekund.
Den lille gesten gjorde mer vondt enn en tilståelse.
Klokken ti ble kunngjøringen sendt ut.
Med umiddelbar virkning var jeg administrerende direktør.
Klokken ti på femten hadde jeg gitt min første ordre: alle restriksjoner for ansattes heiser ble suspendert i påvente av gjennomgang.
Min andre ordre var å bevare alle sikkerhetslogger, utgiftsrapporter, lederkort, HR-revisjoner og leverandørkontrakter fra de foregående fem årene.
Det var da Shiaoza stormet inn på mitt nye kontor.
“Du ydmyker meg.”
Jeg så opp. “Interessant ordvalg.”
“Du vet hva jeg mener.”
“Nei. Ydmykelse er å bli fortalt at du er for lavt rangert til å stå i en heis.”
Han lukket døren. “Jang gikk for langt.”
“Du beskyttet henne.”
“Jeg prøvde å hindre at en scene ble verre.”
“Du kalte henne Tong Tong.”
Han gned seg i ansiktet.
“Klokken,” sa jeg. “Si meg sannheten.”
“Moren min ville ikke ha det.”
“Så hun det?”
Stillhet.
Jeg ringte Eleanor Shiao.
“Kjære,” sa hun. “Hvordan gikk morgenen din?”
Jeg holdt øynene på sønnen hennes.
“Fikk du den hvite klokken jeg valgte til bursdagen din?”
En pause.
“Hvilken hvit klokke?”
Shiaoza snudde seg bort.
Noe i meg brøt helt og holdent.
Etter at jeg avsluttet samtalen, sa han: «Jeg kan forklare.»
“Forklar da.”
“Jang har vært under enormt press. Jeg ga det til henne som en bonus.”
“En bonus på seksti tusen dollar?”
“Det var ikke sånn.”
“Hvordan var det da?”
Han stirret på meg.
“Jeg har aldri sovet med henne.”
Straffen burde ha lettet meg.
Det gjorde det ikke.
Fordi jeg ikke hadde spurt.
Ved middagstid hadde revisjonsteamet funnet den første uregelmessigheten.
Den utøvende heispolitikken eksisterte ikke.
Jang hadde funnet den opp atten måneder tidligere og beordret sikkerheten til å håndheve den muntlig, slik at det ikke skulle bli noen skriftlig spor.
De økonomiske opptegnelsene var verre.
Ni konsulentleverandører hadde mottatt 18,4 millioner dollar på fire år.
Alle ni var godkjent av presidentens kontor.
Fire var knyttet til adresser knyttet til Jang.
Klokken halv tolv dukket hun opp på kontoret mitt.
Uten folkemengden så hun yngre ut. Fortsatt stolt, men redd.
“Du etterforsker meg.”
“Jeg etterforsker selskapet.”
“Du straffer meg på grunn av denne morgenen.”
“Hvis det var sant, ville HR allerede hatt oppsigelsespapirene dine.”
Jeg sendte leverandørrapporten mot henne.
“Eier du Meridian Strategy?”
“Nei.”
“Nordaksen?”
“Nei.”
“Hvorfor er de da registrert på adresser knyttet til deg?”
Fargen forsvant fra ansiktet hennes.
“Jeg vet ikke.”
“Tenk.”
“Jeg sa jeg ikke vet.”
Frykten hennes var annerledes nå. Ikke frykt for å miste jobben.
Frykten for å oppdage at gulvet under deg var borte.
Hun hvisket, “Han sa at det var refusjonsselskaper.”
“Hvem?”
Hun så mot døren.
“President Shiao.”
Mannen min.
Så sa hun: «Du tror jeg er elskerinnen hans.»
Jeg sa ingenting.
“Det er jeg ikke.”
“Klokken sier noe annet.”
Uttrykket hennes forvridde seg.
“Du vet virkelig ikke.”
“Vite hva?”
Hun åpnet munnen.
Kontordøren svingte opp.
Shiaoza gikk inn.
“Jang. Ikke.”
Hun sluttet å puste.
Jeg så mellom dem.
“Hva er det egentlig jeg ikke skal vite?”
Ingen av dem svarte.
Så jeg ringte vaktene.
Shiaoza lo. “Du får meg fjernet fra mitt eget kontor?”
“Kontoret mitt. Tavlen var klar.”
Uttrykket hans endret seg.
Ektemannen forsvant.
Det som var igjen, var mannen som hadde styrt denne bygningen mens jeg var borte.
“Du aner ikke hva du går til.”
“Da slutter du å stå i veien for meg.”
Sikkerheten eskorterte ham ut.
Jang ble stående frossen.
Til slutt hvisket hun, “Han er broren min.”
Jeg stirret på henne.
“Halvbror.”
Eleanor hadde født en datter som nittenåring, år før hun giftet seg inn i Shiao-familien. Barnet hadde blitt oppdratt av slektninger i utlandet. Sannheten hadde blitt begravet for å beskytte ryktet.
Jang Chin Tong var den datteren.
Shiaoza hadde fått vite om henne for seks år siden og tok henne stille inn i selskapet.
Det forklarte hengivenheten.
Kallenavnet.
Kanskje til og med klokken.
Men ikke pengene.
“Vet Eleanor at du jobber her?”
Jang ristet på hodet.
“Vet hun at han fant deg?”
Et nytt håndtrykk.
Jeg lente meg tilbake.
“Hvorfor skulle han da skjule deg for din egen mor?”
Jangs ansikt endret seg.
For hun hadde aldri stilt seg selv det spørsmålet.
Klokken to kalte styret inn til ekstraordinært møte.
Shiaoza ankom med to advokater.
Han snakket allerede da jeg kom inn.
