“Jeg må spørre om noe.”

Han tok et nytt pust.

“Og før jeg spør, vil jeg at du skal vite at du kan si nei.”

Den setningen alene fortalte meg at noe hadde endret seg.

“Ok.”

“Tyler og jeg trenger et sted å bo noen måneder mens hussituasjonen blir ordnet.”

Jeg forble stille.

“Jeg lurte på om vi kunne leie gjesterommet ditt.”

Leie.

Ikke flytte inn.

Leie.

“Jeg ville betalt markedspris,” fortsatte han raskt. “Jeg ville betalt for strøm og matvarer. Jeg ber deg ikke om å støtte oss.”

Tre måneder tidligere ville jeg allerede ha sagt ja.

Nå tenkte jeg.

“Hvordan ville det sett ut å bo her til daglig?”

Han blunket.

“Hva mener du?”

“Forventer du at jeg passer på Tyler når du jobber?”

“Nei.”

“Lage mat til dere begge?”

“Nei.”

“Rydde etter deg?”

Ansiktet hans ble rødt.

“Mamma, nei. Jeg er trettiåtte år gammel.”

Jeg ventet.

“Jeg kan ta vare på meg selv og sønnen min. Hvis Tyler blir syk, tar jeg meg av det. Hvis jeg trenger barnevakt, ordner jeg en. Du er bestemoren hans. Du er ikke hans reserveforelder.”

Jeg studerte ham.

Det var noe i uttrykket hans jeg ikke hadde sett på lenge.

Respekt.

“Hva med Addison?”

“Jeg ville håndtert utvekslinger. Du trenger ikke å forholde deg til henne.”

Jeg nikket.

“Jeg trenger tid til å tenke.”

“Selvfølgelig.”

Han reiste seg.

Ved døren snudde han seg.

“Mamma?”

“Ja?”

“Jeg beklager.”

Han svelget.

“For å ta deg for gitt. For at du lot Addison snakke til deg på den måten. For å ringe når jeg trengte ting og ikke legge merke til hvor sjelden jeg ringte når jeg ikke gjorde det.”

Jeg kjente halsen snøre seg sammen.

“Beklager at det tok meg så lang tid.”

Etter at han dro, satte jeg meg i Harolds stol.

Den gamle Diane ville ha ringt ham tilbake innen fem minutter.

Hun ville ha ommøblert gjesterommet før middag.

Hun ville ha gjort nødsituasjonen hans til sitt ansvar.

I stedet lagde jeg te.

Og tenkte.

Jeg savnet Tyler.

Jeg savnet de endeløse spørsmålene hans og måten han fortsatt lente seg mot meg under filmer.

Jeg elsket Michael.

Men jeg elsket også selvstendigheten jeg hadde bygget opp.

Den kvelden ringte jeg Linda.

Hun hørtes overrasket ut.

“Diane? Alt i orden?”

“Ja. Jeg vil bare ha din mening.”

Jeg forklarte alt.

Da jeg var ferdig, forble hun stille i flere sekunder.

“For et år siden,” sa hun, “ville jeg sagt absolutt nei.”

Jeg lo lavt.

“Du har alltid vært for raus med Michael.”

“Jeg vet det.”

“Men måten du beskriver denne samtalen på… kanskje han endelig vokser opp.”

“Så du synes jeg skal si ja?”

“Nei.”

Det overrasket meg.

“Jeg synes du bør slutte å spørre hva jeg synes du bør gjøre.”

Jeg smilte.

Linda fortsatte.

“Hva vil Diane?”

Det spørsmålet ble værende hos meg.

Ikke det som ville gjøre Michaels liv lettere.

Ikke det Tyler trengte.

Ikke det en god mor burde gjøre.

Hva ville jeg?

To dager senere kom Michael tilbake.

Jeg inviterte ham inn på kjøkkenet.

Denne gangen lagde jeg kaffe til oss begge.

“Jeg har tenkt på det.”

Han ventet.

“Jeg er villig til å prøve.”

Lettelse krysset ansiktet hans.

“Med betingelser.”

“Alt som er rimelig.”

“Jeg bestemmer hva som er rimelig.”

Han smilte nesten.

“Rettferdig.”

Jeg la en håndskrevet side på bordet.

“Åtte hundre dollar i måneden, inkludert strøm.”

Han nikket.

“Du kjøper dine egne matvarer. Du lager dine egne måltider, selv om vi selvfølgelig kan spise sammen når vi planlegger det.”

“Ok.”

“Jeg er ikke Tylers barnevakt.”

“Forstått.”

“Jeg vil tilbringe tid med barnebarnet mitt fordi jeg vil, ikke fordi du antar at jeg er tilgjengelig.”

“Ja.”

“Du vasker klærne dine selv. Du rydder opp etter deg. Tyler lærer å gjøre det samme.”

“Absolutt.”

“Dette er måned for måned. En av oss kan avslutte det med to ukers varsel.”

“Det er rettferdig.”

Jeg så ham rett i øynene.

“Og hvis Addison kommer hit og behandler meg respektløst, er avtalen over.”

Uttrykket hans ble litt hardere.

“Det vil hun ikke.”

“Sørg for det.”

Han rakte over bordet og tok hånden min.

“Takk, mamma.”

Jeg klemte fingrene hans.

“Du redder oss.”

Jeg ristet på hodet.

“Nei.”

Han så forvirret ut.

“Jeg tilbyr deg et rettferdig sted å leie mens du omorganiserer livet ditt.”

Jeg smilte.

“Dere skal redde dere selv.”

Noe ved det fikk ham også til å smile.

Et ekte smil.

“Neste helg?” spurte han.

“Neste helg.”

Den kvelden ringte Tyler.

“Bestemor! Pappa sier vi får bo hos deg en liten stund.”

“For en liten stund.”

“Kan jeg få se alle Europa-bildene dine?”

“Ja.”

“Kan du lære meg spansk?”

“Noen få ord.”

“Og kan vi lage mat?”

“Så lenge du hjelper til med å rydde.”

Han lo.

Så ble stemmen hans lavere.

“Bestemor?”

“Ja, kjære?”