På min 16-årsdag knuste pappa gullmedaljen jeg hadde tjent i fem år, broren min kastet vesken min ut av vinduet, og mamma ba meg be om unnskyldning—de trodde jeg kom tilbake når jeg sluttet å være «dramatisk». Så ga skolen dem et svar de ikke kunne angre.

Varme presset gjennom ventilene.

Snøfnugg smeltet på frontruten og rant nedover glasset i skjeve linjer.

Jeg justerte bakspeilet.

Et lys var tent oppe.

Det sørvendte soverommet.

Noen sto ved vinduet og så ned mot innkjørselen.

Jeg kunne ikke se hvem.

Jeg ble der lenge.

Lenge nok til at snøfallet ble kraftigere.

Lenge nok til at det varme huset bak meg sluttet å føles som noe jeg måtte løpe fra.

Til slutt satte jeg bilen i drive.

Nabolaget forsvant bak meg.

Snø gjorde byens lys uklare.

Telefonen min vibrerte en gang.

En melding fra Jake.

Kjør forsiktig. Ethan.

Jeg så på den.

Så skrev jeg tilbake med én hånd.

Denne historien har blitt uavhengig adaptert og fiksjonalisert for underholdning; karakterer, dialog, steder, hendelser og identifiserende detaljer er endret, og det bør ikke betraktes som en nyhetsrapport eller faktabasert beretning.