I månedene som fulgte, gikk Brandons sak gjennom rettssystemet. Han erkjente seg til slutt skyldig i en voldstiltale som en del av en avtale gjennomgått av dommeren. Straffen hans inkluderte prøvetid, obligatorisk rådgivning og restriksjoner på å kontakte meg. Moren min ble ikke strafferettslig siktet, men etterforskningen endret forholdet vårt permanent. Jeg sluttet å svare på samtalene hennes.
Fysioterapien var smertefull og frustrerende. Noen morgener føltes fingrene mine så stive at det virket umulig å holde en penn. Likevel gjenvant jeg gradvis styrken og begynte å studere igjen. Rebecca hjalp meg med å få til redusert arbeidsmengde, og Lily besøkte meg jevnlig for å oppmuntre meg. Da neste undersøkelsesperiode kom, gikk jeg inn i testsenteret med et fullstendig helbredet håndledd og en besluttsomhet jeg aldri hadde følt før.
Flere måneder senere fikk jeg vite at jeg hadde bestått. Kollegene mine feiret med en liten middag, og Rebecca ga meg det formelle tilbudet om advokatstillingen min. Foreldrene mine var ikke invitert. Den kvelden spurte Lily om jeg angret på at jeg hadde avslørt hva som skjedde i garasjen. Jeg så på undersøkelsesresultatene på telefonen min og fortalte henne at broren min hadde prøvd å ødelegge fremtiden min, men den mest smertefulle oppdagelsen var å innse hvor mange som hadde vært villige til å hjelpe ham. Å miste deres godkjenning hadde gjort vondt, men å beholde friheten min hadde vært verdt det.
