Ryan smilte svakt. «Warren er en av de mest erfarne dommerne i Cook County. Han hater å bli løyet til. Vance vet at saken deres om økonomisk grusomhet er helt død. Nå handler alt for dem om skadebegrensning. Dylan kommer til å måtte selge den Porschen innen uken er omme, og Sarah skjønner nå at hun ikke får ett øre mer enn det som er strengt juridisk nødvendig – om hun i det hele tatt får noe etter at gjelden er motregnet.»
Ethan nikket langsomt. Han kjente ingen glede over at Dylans Porsche måtte selges, eller at Sarah var knust. Det var bare en merkelig form for lettelse. Sannheten var endelig lagt på bordet.
Ti minutter senere var alle tilbake på sine plasser.
Donald Vance reiste seg da dommer Warren kom inn igjen. Denne gangen var Vances tone en helt annen. Borte var de store ordene og de dramatiske g downfall-anklagene.
«Deres ære,» sa Vance med dempet stemme. «Etter en kort rådføring med min klient, ønsker vi å trekke begjæringen om midlertidig ektefellebidrag.»
En lav mumling gikk gjennom rommet.
«Videre,» fortsatte Vance, «ønsker vi å be om at retten berammer en meklingssamtale for å drøfte et samlet forlik vedrørende leiligheten i Lincoln Park og oppgjøret av gjeldsforholdet mellom Mr. Hayes og min klients ektemann.»
Dommer Warren så over brillene sine på Vance. «Det var en klok avgjørelse, Mr. Vance. For dersom vi hadde fortsette denne høringen i dag, ville jeg ikke bare ha avslått Deres begjæring, men jeg ville også ha vurdert å ilegge Deres klient saksomkostninger for å ha fremmet en åpenbart grunnløs påstand om økonomisk mistilpasning.»
Dommeren snudde seg mot Ryan. «Mr. Mitchell, har saksøkte noen innvendinger mot mekling?»
«Ingen innvendinger, Deres ære,» sa Ryan. «Så lenge meklingen tar utgangspunkt i at gjelden på 82 150 dollar trekkes fra i sin helhet fra oppgjøret, og at min klient skjermes for ytterligere krav fra saksøktes familie.»
«Det skal noteres,» sa dommer Warren. Han slo klubben i bordet med et kontant smell. «Saken berammes til mekling om tre uker. Retten er hevet.»
Da dommeren reiste seg og gikk ut, begynte folk i rettssalen å pakke sammen sine ting.
Ethan reiste seg langsomt. Han knappet igjen dressjakken sin. For første gang på over seks år følte han at skuldrene hans var senket. Det var som om en enorm vekt, samlet opp av tusenvis av små innrømmelser, ubetalte regninger og utnyttet godhet, var blitt løftet av ham på ti minutter.
Sarah satt fortsatt ved bordet sitt og stirret tomt ut i luften. Dylan var allerede i ferd med å snike seg ut bakdøren sammen med Brenda, som virket rasende på alt og alle.
Ethan samlet papirene sine, nikket takknemlig til Ryan, og snudde seg for å gå ut av rettssalen.
Da han gikk ned midtgangen, passerte han radene der andre folk satt og ventet på sine saker. Han så lyset fra vinduene i Cook County Courthouse som skinte inn over gulvet.
Det var mye som gjensto. Han måtte finne et nytt sted å bo når leiligheten i Lincoln Park ble solgt. Han måtte bygge opp livet sitt på nytt, helt fra bunnen av. Og kanskje, en dag når stormen var helt over og sårene var grodd, ville han ta frem adopsjonspapirene igjen – denne gangen som en enslig far som var klar til å gi et barn et trygt, ærlig og kjærlig hjem.
Men da han skjøv opp de tunge tredørene og gikk ut i den friske Chicago-luften, visste Ethan Parker én ting med absolutt sikkerhet:
Han var endelig fri.
