En mumling spredte seg gjennom forsamlingen, før det brøt ut i kviskring, forbauselse og til slutt ellevill jubel. Menneskene som hadde levd i glemsel og fattigdom i tiår, kunne knapt tro sine egne ører. Mannen de hadde stengt ute var kommet tilbake, ikke for å ta hevn, men for å forvandle deres liv.

«Hvorfor gjør du dette for oss, Tobías?» ropte en av de gamle mennene i landsbyen, han som en gang hadde spilt kort og ledd av Tobías’ slitte vest. «Vi hjalp deg ikke da du var på bunnen!»

Tobías så på sine fem døtre, som alle smilte til ham med øyne fulle av kjærlighet og stolthet.

«Fordi hevn er for de svake,» svarte Tobías rolig. «De sterke bygger noe som varer. Jeg vil at hvert barn i denne byen skal vite at uansett hvor fattig du starter, definerer ikke støvet på skoene dine hvor langt du kan gå.»

Det siste kapittelet

Arbeidet i San Jacinto del Monte begynte allerede dagen etter. Maskiner ankom, veier ble brolagt, og den gamle, sprukne brønnen ble erstattet av et moderne vannforsyningssystem. Landsbyen, som en gang var en symbol på håpløshet, ble forvandlet til et blomstrende samfunn.

Graciela ble ikke boende i landsbyen. Hun orket ikke å se på monumentet over alt hun hadde tapt. Hun flyttet til en liten naboby, hvor hun levde et stille og beskjedent liv. Tobías sørget for at hun månedlig fikk utbetalt et beløp som var stort nok til at hun aldri mer trengte å sulte eller mangle tak over hodet – for som han sa til døtrene sine: «Vi betaler ikke for hennes handlinger; vi betaler for hvem vi selv velger å være.» Hun så aldri døtrene sine igjen, men hver måned tok hun imot konvolutten med penger som en permanent påminnelse om hva ekte kjærlighet og tilgivelse var.

Tre år senere, på en solfylt ettermiddag, samlet hele familien seg igjen på fjellet over San Jacinto del Monte. Der, på toppen av kollene med utsikt over den grønne og livlige dalen, hadde Lucía tegnet og bygget et stort steinhus for faren sin.

Det var ikke et prangende slott av glass og stål, men et solidfylt hus laget av lokal stein og vakkert utskåret treverk – nøyaktig slik Tobías alltid hadde drømt om da han var ung.

På den store terrassen satt Tobías i en gyngestol han selv hadde laget av gammel eik. Rundt ham løp nå hans barnebarn – marianas sønn, Renatas tvillinger og Camilas lille datter. Sofía satt ved et staffeli i hjørnet og malte familiens portrett mot solnedgangen.

Mariana kom ut på terrassen med en mugge frisk lemonade og satte seg ved siden av sin far. She la hodet mot skulderen hans, akkurat som hun hadde gjort den kvelden for tjuetre år siden da heten var uutholdelig og risen var brent.

«Tenker du på de gamle dager, pappa?» spurte hun lavt.

Tobías strøk sin eldste datter over håret og så utover dalen der lysene fra den nye byen begynte å tennes ett etter ett.

«Jeg tenker på at alt treverk må gjennom tørke og varme for å bli stilt og sterkt,» sa Tobías med et rolig smil. «Vi hadde mye tørke, Mariana. Men se på skogen vi har plantet.»

Hans fem døtre samlet seg rundt gyngestolen hans, slik de alltid hadde gjort da de var små. Og der, under den vide mexicanske himmelen, var det ikke lenger noen spor etter fattigmannen eller den sviktende mor. Det var bare familien Monte – ubøyelige som steinen, og med røtter så dype at ingen storm noen gang kunne rykke dem opp igjen.