Camille hadde ikke forlatt villaen for at Antoine skulle forfølge henne.

Hun kom ikke til å vinne.

Hun hadde dratt slik at Léonie aldri skulle se moren forveksle tålmodighet med forsvinning.

Hans virkelige seier var verken Antonys anger, Dianas slutt eller salget av villaen.

Seieren hans var mindre.

Et levende hus.

Et barn som ler i hagen.

Og på kjøkkenbordet, tulipaner som ingen mann hadde kjøpt for å gjøre opp for seg.

Da Leonie gråt:

“Mamma!”

Camille reiste seg og gikk bort til henne.

Uten å se seg tilbake.