“Nei. Jeg følger endelig med.”
Det var da en stol skrapte bak oss.
Marcus snudde seg.
En av topplederne i selskapet hans hadde reist seg fra et bord i nærheten.
Charles Caldwell.
Marcus’ sjef.
Jeg hadde bare møtt ham kort tidligere på kvelden.
Høy.
Sølv som begynner ved tinningene hans.
Den typen mann som virket komfortabel med å la andre fylle stillheten.
Marcus rettet seg straks opp.
Men Caldwell så ikke på ham.
Han stirret mot baksiden av ballsalen.
På faren min.
Pappa hadde sittet stille ved siden av tanten min og observert alt.
Han hadde ikke hastet inn.
Han hadde ikke avbrutt.
Det var hans måte.
Han stolte på at jeg kunne håndtere mitt eget liv med mindre jeg ba ham om å la være.
Caldwell begynte å gå mot ham.
Marcus rynket pannen.
Så endret uttrykket hans seg.
Første forvirring.
Så gjenkjennelse.
Så noe veldig nær frykt.
Caldwell stoppet foran faren min og rakte ut hånden.
“Arthur Bennett. Jeg visste ikke at du skulle være her i kveld.”
Pappa reiste seg.
“Charles.”
De håndhilste som menn som hadde kjent hverandre i årevis.
Marcus stirret på dem.
“Hva i helvete?”
Caldwell smilte.
“Skulle du fortsatt ønske du hadde tatt den innsjøavtalen?”
Pappa lo.
“Fortsatt glad jeg ikke gjorde det.”
Marcus snudde seg mot meg.
Ansiktet hans så helt annerledes ut nå.
“Du sa faren din jobbet i finans.”
“Det gjør han.”
Caldwell hørte ham.
Han kastet et blikk mot Marcus.
“Visste du det ikke?”
Marcus sa ingenting.
Caldwell så oppriktig forvirret ut.
“Arthurs fond er en av de største institusjonelle partnerne vårt selskap noen gang har samarbeidet med.”
Jeg så Beatrices ansikt forandre seg.
Blikket hennes vendte seg mot faren min.
Så mot meg.
Arrogansen som hadde virket risset inn i uttrykket hennes bare minutter tidligere, svekket seg plutselig.
Marcus svelget.
“Valeria…”
Jeg hatet måten han sa navnet mitt på.
Mykt nå.
Forsiktig.
Som om jeg fem minutter tidligere hadde vært en upraktisk brud som skapte en scene, men plutselig hadde jeg forvandlet meg til noe verdifullt.
“Hvorfor sa du det ikke til meg?”
Jeg stirret på ham.
“Det er spørsmålet ditt?”
“Nei. Jeg bare—”
“Du har nettopp brukt de siste fem minuttene på å forsvare morens plan om å ta lønnen min. Og nå vil du vite hvorfor jeg ikke fortalte deg at faren min har penger?”
Caldwells uttrykk skjerpet seg.
“Hvilken plan?”
Marcus svarte altfor raskt.
“Ingenting. Familiemisforståelse.”
“Marcus,” advarte Beatrice.
Men jeg var ferdig med å beskytte ham.
“Moren hans informerte meg nettopp om at etter ekteskapet forventet hun å kontrollere inntekten min, alt vi kjøpte ville bli registrert utelukkende i Marcus sitt navn, og jeg ville bli forventet å prioritere hans familie over min.”
Caldwell stirret på meg.
Så så han sakte på Marcus.
“Det er uvanlig.”
Marcus tvang frem et smil.
“Sir, det er ikke som det høres ut som.”
Caldwells stemme forble helt rolig.
“Det høres bemerkelsesverdig spesifikt ut.”
Faren min gikk mot oss.
Blikket hans beveget seg først til ringen som lå på bordet.
Så til håndleddet mitt.
Svake røde merker begynte å vise seg der Marcus hadde holdt meg.
Pappas ansikt ble stille.
“Hva skjedde med armen din?”
Marcus tok et skritt bakover.
“Ingenting.”
Pappa så på ham.
“Tok du med deg datteren min?”
Marcus kastet et blikk mot Caldwell som om han håpet sjefen hans på en eller annen måte kunne trekke samtalen tilbake til tryggere områder.
Caldwell rørte seg ikke.
“Han har allerede sluppet taket,” sa jeg.
Pappa nikket én gang.
Det burde vært slutten på det.
I stedet endret noe seg i Caldwells uttrykk.
Han rakte inn i jakken og tok opp telefonen.
“Arthur, faktisk er det noe vi må diskutere.”
Marcus stivnet.
“Hva?”
Caldwell så på ham.
“Jeg hadde ikke tenkt å gjøre dette i kveld.”
Marcus’ ansikt strammet seg.
“Gjøre hva?”
Caldwell vendte seg mot faren min.
“Men med tanke på det jeg nettopp hørte, er det kanskje akkurat i kveld det må skje.”
Pappas holdning endret seg.
Det var subtilt.
Men jeg kjente ham.
“Om Marcus?”
Caldwell nikket.
Marcus ble blek.
Beatrice så mellom dem.
“Marcus?”
Han ignorerte henne.
“Sir, hva enn dette er, kan vi gjøre det på mandag?”
“Nei.”
Caldwell hevet ikke stemmen.
“Det alternativet forsvant for omtrent en time siden.”
Kvartetten fortsatte å spille.
Men færre danset.
Flere gjester så i vår retning.
Caldwell senket stemmen.
“Vårt interne compliance-team flagget flere dokumenter i ettermiddag.”
Marcus strammet kjeven.
Pulsen min begynte å rase.
Pappa spurte: «Hvilke dokumenter?»
Caldwell så på meg.
“Dokumenter som involverer Valeria.”
Jeg reiste meg.
“Meg?”
Marcus stilte seg mellom oss.
“Dette er absurd.”
Caldwell så på ham.
“Flytt deg.”
Marcus nølte.
Så flyttet han.
Caldwell åpnet et dokument på telefonen sin.
