På bryllupsfesten, foran mer enn tre hundre gjester, ble Valeria Mendoza fratatt stolen sin av ekskjæresten. Det var en stille gest som frøs hele dansegulvet for alltid.

Valeria tok opp det offisielle dokumentet. Der sto det svart på hvitt: Hun eide ikke bare aksjemajoriteten i Mendoza-konsernet; hun eide også selve eiendommen som Imperial Hotel og Hacienda Santa Lucía sto på.

Arriaga-familien leide sin egen storhet av henne.

KAPITTEL 4: Bryllupsfesten rakner

Tilbake i Grand Hall på Imperial Hotel var festen i full gang.

Musikken spilte høyt, og gjestene koste seg med retter av oksefilet og dyr rødvin. Santiago Arriaga lo av en vits fra en av forretningsforbindelsene sine og snudde seg mot stolen ved siden av seg.

Den sto tom.

— Hvor er kona di, Santiago? spurte en av gjestene med et lurt smil. — Hun har vært borte lenge. Er hun dårlig?

Santiago kjente en liten bølge av irritasjon. Han tok opp telefonen og sendte en rask melding til Valeria: «Hvor i helvete er du? Moren min begynner å spørre, og gjestene legger merke til det. Kom tilbake til bordet med en gang.»

Sekundene gikk. Ingen svar.

Plutselig kuttet musikken tvert. Den tunge, rytmiske dunkingen fra høyttalerne døde ut med et ubehagelig skrap.

På storskjermen bak hovedbordet, som vanligvis spilte romantiske bilder av brudeparet, skiftet plutselig bilde. Det rød-hvite bryllupslogoen forsvann. I stedet dukket det opp et offisielt advokatsegl og en serie juridiske dokumenter med store, klare bokstaver:

BEKREFTELSE PÅ EIENDOMSRETT OG OMDØPELSESERKLÆRING.Eier av Imperial Hotel og samtlige Arriaga-konsernets eiendommer: Valeria Mendoza Cortés.

Salen ble så stum at man kunne høre knitringen fra serviettene.

Doña Graciela reiste seg så brått at stolen veltet bakover med et høyt smell. Ansiktet hennes ble fullstendig likblekt, og hun strakte skjelvende ut hånden mot storskjermen.

— Hva… hva i alle dager er dette?! hveste hun ut i rommet. — Slå av skjermen! Slå av den jævla skjermen med en gang!

Men ingen rørte seg. Teknikkerne ved kontrollbordet sto frosset med hendene i været.

Dørene til bankettsalen ble slått opp med et kraftig dunk.

Inn gjennom inngangen kom ikke en knust, gråtende brud i skitten kjole. Inn kom Valeria Mendoza Cortés, flankert av to menn i svarte dresser, med hodet hevet høyt og et kaldt, uredd blikk som feide over hele forsamlingen.

KAPITTEL 5: Herskeren vender tilbake

Santiago reiste seg fra stolen, rystet og målløs.

— Valeria… hva betyr dette? Hva er det du holder på med? Dette er en syk spøk!

Valeria stanset midt på dansegulvet. Hun så på mannen som hun en gang trodde elsket henne, mannen som hadde sett moren sin ydmyke henne uten å løfte en finger for å beskytte henne.

— Det er ingen spøk, Santiago, sa Valeria, og den rolige, krystallklare stemmen hennes bar gjennom hele salen uten mikrofon.

Hun tok noen skritt nærmere hovedbordet, der Doña Graciela sto skjelvende av raseri og avmakt.

— I to år har jeg spilt rollen dere har skrevet for meg, fortsatte Valeria. — Jeg har hørt dere kalle meg «diskret», hørt dere hviske bak ryggen min om at jeg ikke kom fra en «fremtredende familie», og funnet meg i å bli skjøvet til side som en ubetydelig detalj.

Doña Graciela prøvde å samle restene av sin falske verdighet. — Du er en utakknemlig liten løgner! raste hun. — Uten oss ville du vært ingenting! Selskapet vårt, pengene våre… alt du står og skryter av nå, er basert på tyveri og falske dokumenter!

— Tyveri? spurte Valeria, og et iskaldt smil krummet leppene hennes. Hun løftet konvolutten med stempel fra Salvatierra & Asociados. — Nei, Doña Graciela. Dette er ikke tyveri. Dette er bare en regning som forfaller i kveld.

Advokat Mateo Salvatierra trådte frem ved siden av henne og la en tykk papirbunke på hovedbordet.

— I henhold til paragraf 12 i eiendomsforvaltningen, har frøken Mendoza Cortés full rett til å terminere samtlige leieavtalen og inndra alle kommersielle midler tilhørende Arriaga-gruppen med øyeblikkelig virkning, sa advokaten høyt og tydelig. — Det betyr at dette hotellet, lokalene vi står i, og bilene dere kom hit i, tilhører henne.

Salen brøt ut i fullstendig kaos. Journalister tok frenetisk bilder, forretningsfolk hvisket panisk til hverandre om aksjekursene som ville kollapse på mandag morgen, og familiemedlemmer trakk seg raskt unna Arriaga-familien som om de var smittet av en dødelig pest.

Santiago strakte ut hånden mot Valeria. — Valeria, vent… elskede… vi kan snakke om dette. Vi skal jo gifte oss! Vi elsker jo hverandre, ikke sant? Ikke gjør dette mot oss…

Valeria så ned på hånden hans. Den samme hånden som ikke løftet seg for å holde stolen hennes fast da moren flyttet den.

— Kjærlighet krever verdighet, Santiago, sa Valeria lavt og rolig. — Og i kveld har jeg endelig lært meg verdien av min egen.

Hun snudde seg mot de tre hundre gjestene, som nå så på henne med en blanding av ærefrykt og sjokk.

— Festen er over, sa Valeria. — Vær så snill å forlate bygningen min.