– Hva… hva er det du sier?! stammet Andrej og reiste seg brått opp. – Rachel, dette er galskap! Du kan ikke gjøre det!

– Å, joda, Andrej. Og det stopper ikke der. Siden du mente middagen på denne restauranten var «unødvendige utgifter», har jeg ordnet det slik at regningen for hele kvelden – inklusive den dyreste champagnen du bestilte til bordet ditt – blir belastet din personlige konto som jeg fjernet navnet mitt fra i morges.

Jeg la mikrofonen forsiktig tilbake på stativet, plukket opp min egen håndveske og den tomme pappesken.

– Jeg vil takke mine ekte venner og kolleger for at dere kom. Resten av kvelden er på Andrejs regning. Nyt maten.

Jeg snudde meg på hælen og gikk mot utgangen.

– Rachel! Vent! Hør på meg! ropte Andrej mens han desperat prøvde å smyge seg forbi stolene, men faren hans – som stilt og skamfull hadde fulgt med fra enden av bordet – tok tak i armen hans og holdt ham igjen.

Ute i den skarpe kveldsluften trakk jeg pusten dypt inn. Den tomme esken i hendene mine føltes ikke lenger som en fornærmelse. Den var et symbolet på et kapitt