Han tok feil.

Nøkkelen åpnet fortsatt leiligheten i Alcalá de Henares. Sofaen, bordet og TV-en var fortsatt der, men Lucías bøker og klær, barnas favorittting og fotografiene i gangen var borte.

Han fant en lapp i kjøleskapet.

«Barna og jeg har det bra. Alt som har med dem å gjøre vil være skriftlig. Advokaten min vil sende forslaget om foreldreansvar og utgifter. Ikke bruk kontoene mine eller fjern noen eiendeler fra huset.»

Carmen leste den og sukket.

– Han forlater deg, tar med seg barna, og i tillegg gir han deg ordre.

– Mamma, stopp.

– Skal du forsvare henne etter det hun har gjort mot deg?

Álvaro doblet noten.

– Det var ikke hun som tok noen andres kort.

Carmen forble taus.

To dager senere møtte Álvaro en advokat anbefalt av en kollega hos forhandleren. Han gikk inn i den tro at Lucía hadde til hensikt å beholde alt, men oppdaget at problemet var et helt annet.

De hadde giftet seg under et særeieregime.

Da de kjøpte leiligheten for åtte år siden, hadde Lucía bidratt med nesten hele forskuddsbetalingen ved hjelp av sluttvederlag og oppsparte midler fra før ekteskapet. Skjøtet viste 72 % eierskap for henne og 28 % for Álvaro.

Han hadde signert den uten å tenke seg så mye om.

Huset i landsbyen, nær Aranda de Duero, tilhørte heller ikke dem begge. Lucía hadde arvet det fra foreldrene sine, sammen med jorden der de berømte potetene vokste.

Men mappen som plaget ham mest var den om inntekten hans.

I nesten et år hadde han fortalt familien sin at han tjente rundt 1750 euro i måneden. Lønnsslippene hans viste en annen virkelighet: med provisjoner tjente han noen måneder over 2900 euro.

Differansen hadde dekket måltider med venner, gaver til Carmen, Martas shopping og et personlig kort som Lucía ikke visste om.

Advokaten hans var tydelig: for å beregne forpliktelsene overfor barna hans, ville den faktiske inntekten bli tatt i betraktning.

Álvaro skammet seg.

Han hadde passet på Lucias penger mens han gjemte noen av sine egne.

Jeg hadde planlagt å bruke nesten 5000 euro av pengene hennes på en ferie jeg bestemte meg for uten å rådføre meg med henne.

Og han hadde latt moren og søsteren sin se det som noe normalt.

Den kvelden ringte han Lucia.

– Jeg må snakke med deg.

– I morgen, på advokatkontoret mitt.

– Jeg vil snakke med deg uten advokater.

– Jeg ville snakke med deg mange ganger uten moren din eller søsteren din i nærheten. Det fungerte aldri.

– Jeg ville ikke rane deg.

– Du tok ett kort, kopierte detaljene fra et annet og fortalte Marta at jeg skulle betale utgiftene hennes.

– Jeg tenkte på å returnere den.

– Med provisjonene du gjemte?

Álvaro var stivnet.

– Hvordan vet du det?

– Lønnsslippene dine lå i den delte billånsmappen. Jeg trengte ikke å spionere på deg. Jeg måtte bare slutte å ignorere det som var rett foran meg.

Dagen etter møttes de på et kontor i nærheten av Plaza de Castilla.

Lucía kom med håret bakover og med en tynn mappe i hånden. Hun virket ikke rasende. Hun virket lei av å krangle.

«Jeg kommer ikke til å hindre deg i å se Pablo og Nora», sa hun. «De elsker deg og trenger stabilitet. Men jeg kommer ikke til å fortsette å bo sammen med deg.»

– Vi kan fikse det.

– Hvilken del?

-Ekteskap.

Lucia så på ham i noen sekunder.

– Kan du gi meg tilbake tryggheten ved å la lommeboken min ligge hjemme? Kan du slette alle gangene moren din ringte meg i frustrasjon fordi jeg spurte hvor pengene ble av? Kan du slette den middagen der dere tre bestemte at jeg skulle jobbe på jordene mens dere dro på ferie med et av kortene mine?

Álvaro senket blikket.

-Ingen.

– Ikke be meg om å dra tilbake til samme sted da. Det stedet var allerede ødelagt før Tenerife.

Forslaget var å selge leiligheten eller la en av dem kjøpe ut den andres andel. Álvaro hadde ikke råd til Lucías andel på 72 %, og hun ville ikke beholde leiligheten.

«Du kunne beholde den», sa han.

– Jeg vil ikke spise frokost hver morgen på et kjøkken der jeg lærte at jeg måtte gjemme kortene mine selv.

Avgjørelsen ble tatt.

Da Carmen fikk vite om salget, dukket hun opp i leiligheten.

– Denne leiligheten bør forbli i familien.

– Den tilhører Lucia og meg.

– Og hva gjør Marta og jeg hvis vi må komme til Madrid?

Álvaro så overrasket på henne.

– Du har et hus.

– Vi trodde alltid at denne leiligheten en dag ville bli din, og dermed alles.

Den setningen åpnet endelig øynene hans.