Bror Brent kom tilbake samme kveld, og denne gangen hadde han ikke med kaffe. Han hadde en tone i stemmen som minte meg om vår far da vi vokste opp.
«Hva gjør vi?» spurte Brent lavt i sykehuskorridoren. «Politiet? Eller tar vi oss av det selv?»
«Begge deler,» svarte jeg.
Men først skulle jeg ha en samtale med Herbert Whitehead. Jeg skulle møte opp på familiemiddagen på søndag. Ikke fordi jeg brydde meg om konas bursdag. Men fordi Herbert skulle få vite nøyaktig hva det kosta å røre sønnen min.
