—Jeg vet ikke. Men jeg fant resepter i en annen persons navn.

Lucía tok bilder av skjermen.

—Ikke slett noe. Og ikke send meg filer ennå. Vi må bevare informasjonskjeden på riktig måte.

Rodrigo begynte å gå mot utgangen.

—Dette er over.

Jeg stilte meg foran.

—Nei.

—Flytt deg.

—I ukevis prøvde du å overbevise meg om at jeg var i ferd med å miste forstanden. Du etterlot vår nyfødte datter utenfor. Du forfalsket signaturen min.

—Du kan ikke bevise at jeg forfalsket noe.

—Ikke ennå.

Det fikk ham til å smile.

Da åpnet Adrián mappen sin.

—Men vi kan bevise hvem som betalte for å få det gjort.

Han tok frem en kontoutskrift.

Betalingen til agenten som hadde utarbeidet den falske fullmakten, kom fra Norte Claro.

Og Norte Claro hadde mottatt pengene, en dag tidligere, fra en personlig konto tilhørende Beatriz.

Rodrigo så på moren sin.

For første gang så jeg ekte frykt mellom dem.

Beatriz fornektet ingenting.

Hun bare betraktet meg og sa:

—Faren din burde ha blitt liggende død.

Og i det øyeblikket forsto jeg at historien ikke hadde begynt med ekteskapet mitt.

Den hadde begynt lenge før Rodrigo møtte meg.

DEL 3
Bryllupet endte uten musikk, uten skåltale og uten brudgom.

Men ingen ble arrestert den kvelden.

Lucía insisterte på noe jeg senere var takknemlig for: det at man hadde mistenkelige dokumenter gjorde ikke automatisk en familiesammenkomst til en dom.

Vi dro.

Jeg returnerte med Valentina hjem til Teresa. Adrián ville følge meg.

—Nei.

—Elena…

—Jeg vet ikke hvem du er ennå.

Jeg så hvor vondt det gjorde for ham.

Det brydde jeg meg ikke om.

—Hvis du virkelig er faren min, kan du bevise det i morgen. Hvis du har etterforsket i 19 år, burde det ikke være vanskelig å vente én natt.

Dagen etter møttes vi på Lucías kontor i Monterrey.

Adrián tok med medisinske dokumenter, gamle identifikasjonsdokumenter, saksdokumenter fra ulykken og en gentest utført flere år tidligere med bevart materiale fra bestemoren min. Jeg ba om en ny.

Jeg var ikke villig til å tro på en så enorm historie bare fordi en fremmed hadde familiens øyne.

Mens vi ventet på resultatene, begynte vi med noe mer konkret.

Pengene.

Grupo Serrano hadde 11 driftskontoer. I løpet av 4 år hadde små beløp blitt ført bort til leverandører som var knyttet til hverandre.

Norte Claro var bare én.

Det fantes ikke-eksisterende konsulenttjenester, duplisert vedlikehold og leie av lagerlokaler som vi aldri brukte.

De enkelte beløpene virket normale.

Til sammen oversteg de 38 millioner pesos.

—Rodrigo kunne ikke flytte alt dette alene

—sa jeg.

—Det gjorde han ikke

—svarte Lucía.

Autorisasjonene gikk gjennom 3 ansatte i finansavdelingen. To gikk med på å gi informasjon da den interne revisjonen startet.

Den tredje var en fetter av Beatriz.

Påtalemyndigheten mottok bekreftede kopier av kontrakter, bankbevegelser og bedrifts-e-poster. Vi overleverte det vi hadde, og lot etterforskningen gå sin gang.

Min prioritet var en annen.

Jeg ville vite hva de hadde gitt meg under svangerskapet.

Med medisinsk tillatelse gjennomgikk vi journalene mine, reseptene og prøvene som ble tatt under sykehusoppholdet mitt.

Det dukket opp spor som var forenlige med et beroligende middel som fødselslegen min aldri hadde forskrevet.

De såkalte vitaminene som Rodrigo ga meg, var forsvunnet fra huset.

Men Teresa husket noe.

Natten da de kastet meg ut, hadde hun plukket opp vesken min fra gulvet mens vi ventet på ambulansen.

Inni lå det fortsatt et pilleeske.

Hun hadde tatt vare på det fordi hun tenkte å gi det tilbake til meg.

Laboratoriet fant tabletter som ikke samsvarte med etiketten.

Det beviste ikke alene hvem som hadde byttet dem.

Da leverte Camila sin andre brikke.

En faktura fra et privat apotek betalt med Rodrigos kort.

Og en e-post der Beatriz spurte legen hvor lenge et bestemt medikament kunne forbli påviselig i blodet.

Legen nektet for å ha behandlet meg som pasient.

Han innrømte likevel at Rodrigo hadde betalt ham for rådgivning.

Det ble en ny etterforskningslinje.

Da Rodrigo fikk vite at Camila samarbeidet, ringte han meg fra et ukjent nummer.

—Du ødelegger livet til alle.

—Du lot meg stå utenfor med en nyfødt.

—Du var hysterisk.

—Jeg hadde feber.

—Jeg visste ikke det.

—Sykehuset fastslo at jeg hadde hatt symptomer i flere timer.

Stillhet.

—Valentina trenger en far.

Jeg så på datteren min som sov i vuggen.

—Hun trenger trygghet.

—Du kommer til å ta datteren min fra meg på grunn av en krangel.

—Nei. En dommer vil avgjøre etter å ha gjennomgått det du gjorde.

Jeg la på.

Det var en av de vanskeligste beslutningene i livet mitt.

Fordi en del av meg fortsatt husket Rodrigo som lagde chilaquiles på søndager, som snakket til magen min når Valentina sparket, som gråt da han hørte hjertet hennes for første gang.