Flere muligheter forsvant etter at tidligere kolleger stilte spørsmål ved hans omdømme.
Oppmerksomheten han elsket flyttet seg sakte et annet sted.
Og til slutt ble han akkurat det han alltid hadde fryktet.
Glemt.
En vårkveld, lenge etter at jeg hadde sluttet å tenke på ham, sto jeg på terrassen med utsikt over Los Angeles.
Byen glitret under åsene.
Samme utsikt.
Samme hus.
Et helt annet liv.
En ung grunnlegger fra fellesskapet stilte seg ved siden av meg og smilte.
“Du bygde alt dette?”
Jeg så over eiendommen.
Herskapshuset.
Fellesskapet.
Kvinnene hvis liv endret seg inne i den.
Fremtiden skapes rom for rom.
Så smilte jeg tilbake.
“Ja,” sa jeg.
Og denne gangen var det ingen igjen som sto ved siden av meg og lot som om de hadde gjort det også.
