– Jeg har ikke ringt noen, svarte hun ærlig, selv om hun raskt skjønte hvem som måtte stå bak.
Døren nede ble knust opp med et kraftig drønn, og rop gjenlød gjennom gangene. Sekunder senere stormet tre politifetjenter inn på soverommet, ledet an av en eldre kvinne i mørk kåpe som Nora kjente igjen umiddelbart – revisoren og familiens gamle venn, Astrid, som hadde fattet mistanke da de første uregelmessighetene i regnskapene dukket opp uker tidligere.
Astrid stanset i døråpningen, kastet et blikk på det rotete rommet, på Jonas som satt knust på sengekanten, og til slutt på Nora som stod oppreist ved vinduet med skjelvende hender, men med haken høyt hevet.
– Er du ok, Nora? spurte Astrid med en mild, men fast stemme.
Nora tok en dyp innånding. Morgenluften som strømmet inn gjennom den åpne glassdøren kjentes plutselig ikke kald ut lenger. Den var frisk, ren og full av liv. Det norske flagget vaiet fortsatt rolig utenfor, uforstyrret av dramaet som hadde utspilt seg i rommet.
– Ja, Astrid, sa Nora og så på mannen som en gang hadde vært hele verden for henne, før hun vendte blikket mot betjentene som tok et skritt frem mot ham.
– Jeg har aldri vært mer ok. Ta ham med dere.
Mens Jonas ble ført ut i håndjern uten å si et eneste ord til, gikk Nora bort til vinduet. Hun så ut over de norske fjellene som strakte seg majestetisk mot horisonten i den gryende morgensolen. Konvolutten lå der nede i mosen, klar til å bli hentet opp som bevis. Men for første gang på mange år følte hun ikke frykt lenger.
Historien hennes var ikke over. Den hadde bare fått en ny begynnelse.
