Victor lente seg frem, la sine varme, ru hender over mine og så meg rett i øynene. “Du har meg, Nora. Og du har sannheten. Og tro meg, Grant har bygget slottet sitt på sand.”
“Hva mener du?” spurte jeg usikkert.
Victor smilte et lite, mørkt smil. “Hvor tror du jeg har vært de siste fem årene, Nora? Jeg har jobbet som uavhengig logistikkonsulent og sjåfør for godstransport her i Washington. Og for å være helt ærlig: Jeg kjenner Northwest Logistics bedre enn Grant noen gang kommer til å gjøre.”
Da toget stoppet ved den lille stasjonen nær kystveien, var natten helt mørk. Victor hjalp meg med kofferten. Han hadde ringt en venn som eide en gammel pickup-bil, og innen tyve minutter sto vi parkert i skyggen av de høye grantrærne, et lite stykke unna den opplyste familiens hytte.
Grants svarte SUV sto i oppkjørselen.
“Hva gjør vi nå?” spurte jeg. Hjertet mitt banket som en besatt i brystet.
“Nå henter du sønnene våre,” sa Victor rolig. “Og så skal vi sørge for at Grant får akkurat det han fortjener.”
“Men han vil ringe politiet! Han vil si jeg kidnapper dem—”
“Han kan ikke si et ord,” avbrøt Victor. Han dro opp sin egen telefon og viste meg en skjerm med en rekke dokumenter og e-poster. “Med en gang du fortalte meg om Grants nye stilling i Northwest Logistics, ringte jeg en gammel kontakt i revisjonsavdelingen deres. Grant fikk ikke den direktørjobben fordi han var flink, Nora. Han fikk den fordi den forrige direktøren ble sparket for underslag – og Grant var den som hjalp ham med å skjule regnskapene. De har fulgt med på ham i tre uker. Savannah Wells er ikke bare hans nye assistent; hun er under etterforskning for å ha forfalsket fraktmanifest.”
Jeg måpte. “Mener du…?”
“Jeg mener at om tolv timer kommer de føderale etterforskerne til å rykke inn på kontoret hans i Tacoma,” sa Victor stramt. “Grant har ingen makt mer. Han vet det bare ikke selv ennå.”
Jeg gikk ut av bilen. Bakken under skoene mine føltes stødige for første gang på mange år. Jeg gikk opp den grusbelagte stien mot hytta. Gjennom vinduet kunne jeg se Grant sitte i sofaen med et glass whisky, mens han stivt så på TV-en. Andrew og Tyler satt på rommet sitt i andre etasje; jeg kunne se lyset fra vinduet deres.
Jeg trengte ikke en gang å gå inn bakveien. Jeg gikk rett opp til fordøren og banket hardt tre ganger.
Da Grant åpnet døren, var uttrykket hans en blanding av irritasjon og vantro.
“Hva i helvete gjør du her?” snøftet han og stilte seg i døråpningen. “Jeg sa du skulle holde deg unna. Skjønner du ikke at du er ferdig? Sikkerheten kastet deg ut i dag, Nora. Du er ingenting utan meg.”
“Flytt deg, Grant,” sa jeg rolig.
Han lo høyt. “Flytte meg? Dette er min eiendom. Hvis du ikke fjerner deg i løpet av ti sekunder, ringer jeg sheriffen og får deg låst inne for innbrudd.”
“Ring dem,” sa en stemme bak meg.
Victor steg ut av mørket fra trappen. Lyset fra verandalampen falt direkte på ansiktet hans.
Grants hånlege smil stivnet fullstendig. Ansiktet hans mistet all farge, slik at det så ut som om han var i ferd med å besvime. Whiskyglasset i hånden hans begynte å skjelve så voldsomt at isbitene klirret mot krystallen.
“V-Victor?” stammet Grant. Hans vanlige kyniske ro forsvant på et sekund. “Du… du er død. Du druknet i elven.”
“Det trodde du kanskje,” sa Victor med en rolig, kald stemme mens han tok et steg opp på verandaen. “Men jeg er i høyeste grad lys levende. Og jeg kjenner til systemene i Northwest Logistics bedre enn deg, Grant. Spesielt de fiktive leieavtalene du opprettet i Pierce County forrige måned.”
Grant svelget tungt. “Hva… hva snakker du om?”
“Savannah Wells kommer ikke til å redde deg,” sa Victor stramt. “Styret i Northwest Logistics har allerede fått oversendt dokumentasjonen på fraktavvikene dine. De venter bare på at bankene åpner i morgen tidlig for å fryse kontoene dine.”
Grant så fra Victor til meg, med panikk i øynene. Han skjønte umiddelbart at korthuset hans var i ferd med å rase sammen. Den mektige direktøren som for noen timer siden hadde stått over meg og ledd mens han kastet meg ut, krympet sammen til den feige, usikre mannen han alltid hadde vært under overflaten.
“Nora…” stammet Grant, og stemmen hans var plutselig full av desperasjon. “Prater vi ikke om dette? Vi er en familie. Alt jeg gjorde, gjorde jeg for oss… for guttene!”
“Du gjorde det for deg selv,” sa jeg kaldt. “Og du brukte meg som rengjøringshjelp for å føle deg stor.”
