Morgenen etter bryllupet vårt pakket vi til bryllupsreisen vår på stranden da ekteskapskontoret plutselig ringte. «Vi har gjennomgått papirene til mannen din og oppdaget noe uvanlig. Kom hit umiddelbart, og uansett hva du gjør, ikke fortell det til mannen din eller svigermoren din.» Samtalen fra ekteskapskontoret kom knapt tolv timer etter at jeg hadde sagt «Det gjør jeg.» Kvinnen i den andre enden kastet ikke bort tiden. «Det kan være et alvorlig problem med mannen dins identitet,» sa hun stille. Så falt stemmen hennes enda lavere. «Kom hit alene, fru Wheeler. Og ikke nevn denne samtalen til mannen din eller moren hans.» På den andre siden av hotellsuiten brettet Derek pent hvite skjorter sammen i en skinnkoffert mens moren hans, Rosalind, sto foran speilet og kritiserte strandhotellet jeg hadde reservert.
«Bare tre netter?» fnøs hun. «En ekte bryllupsreise varer i minst to uker.» «Det var det beste jeg kunne ordne,» svarte jeg. Rosalind smilte til Derek gjennom speilet. «Hun tenker fortsatt for smått. Du må lære henne å gjøre det bedre.» De lo begge to. I seks måneder hadde jeg i stillhet utholdt deres konstante fornærmelser. Leiligheten min var alltid «for liten». Karrieren min som rettsmedisinsk regnskapsfører ble avfeid som «ikke noe mer enn glorifisert bokføring». Kystnære eiendommer min avdøde far etterlot meg ble gjentatte ganger kalt «emosjonell bagasje» som Derek vennlig tilbød seg å forvalte etter at vi giftet oss. Hver eneste gang … smilte jeg bare. Derek lukket glidelåsen i kofferten og kysset meg på pannen. «Du ser utslitt ut.» «Bare bryllupsnerver.» «Da blir du her og slapp av.
Mor og jeg går ned til frokost.» I det øyeblikket heisdørene lukket seg bak dem … gikk jeg mot nødtrappen. På fylkets vigselregistreringskontor låste justitssekretær Susan George døren med en gang jeg kom inn. Inne ventet en etterforsker og en statlig bedragerieretterforsker ved siden av en tykk saksmappe med Dereks fotografi festet på forsiden. Susan skled to dokumenter over bordet. «Skilsmissedommen mannen din sendte inn er falsk», sa hun. «Saknummeret tilhører faktisk en parkeringsbøte.» Halsen min snørte seg. «Så … er han fortsatt lovlig gift?» Etterforskeren bladde sakte om til neste side. Fotografiet som var festet til vigselsattesten viste Rosalind. Ikke moren hans. Hans kone. Hennes virkelige navn var Belinda Drake. «Derek Wheeler» var faktisk Raymond Drake, en førtien år gammel karrieresvindler med tilknytning til flere kvinner som hadde mistet hjem, pensjonssparing og bedrifter kort tid etter at de giftet seg med ham.
Et øyeblikk virket det som om rommet snurret rundt. Jeg tvang meg selv til å holde begge hendene flatt mot bordet. Etterforskeren så nøye på meg. «De valgte deg på grunn av eiendommen din far etterlot seg. Vi tror de hadde til hensikt å ta kontroll over disse eiendelene under bryllupsreisen din.» Jeg husket umiddelbart den tykke pakken Derek tilfeldigvis hadde lagt ved siden av passet mitt tidligere den morgenen. «Bare rutinemessige dødsbopapirer,» hadde han sagt til meg. Jeg så på etterforskeren. «Kan du bevise at de forsøkte å stjele eiendommen min?» «Ikke ennå.» Han bladde om til en ny side. Tre forskjellige ekteskapssøknader. Tre forskjellige navn. Hvert ekteskap ble bare måneder senere etterfulgt av tvangsauksjon, konkurs eller forsvinningen av pensjonssparing. Bemerkelsesverdig nok … Alle kvinnene hadde overlevd. Jeg reiste meg.
Susan rynket pannen. «Fru Wheeler … hvor skal du?» «Tilbake til mannen min.» Etterforskeren trådte umiddelbart frem. «Det kan være ekstremt farlig.» Jeg ristet rolig på hodet. «Nei.» «Farlig er det som skjer når folk forveksler tålmodighet med svakhet.» Jeg åpnet vesken min og la stille mine føderale rettsmedisinske kvalifikasjoner på bordet. «Fortell meg nøyaktig hvilke bevis du trenger.» … Fortsettelse følger i kommentarer
